Jenta med armbånd på håndleddene
Hvordan begynner jeg å fortelle denne historien, historien min? Hvordan viser jeg deg at jeg hadde alt, men mistet det uten å vite hvordan? Hvordan forstår jeg at det som skjedde ikke er min feil, at det har vært et spørsmål om alt eller ingenting, å ha lyst til å bli elsket og unngå tomheten som jeg føler hver dag? Fordi ja, jeg hadde alt, men en ting som heter borderline personlighetsforstyrrelse har gjort at jeg mistet alt litt etter litt inntil jeg ble den lille jenta med armbånd på håndleddene.
Kanskje du ikke forstår, som de fleste. Det er veldig vanskelig å sette deg selv i skoene til noen som ikke oppfører seg, føler eller tenker som de fleste, men jeg skal fortelle deg en hemmelighet. Selv om vi ikke tenker eller handler som dere, betyr det ikke at vi ikke har følelser.
Nå ber jeg deg om å lytte til meg og prøve å sette deg selv i skoene mine. Jeg vil fortelle deg historien min, selv om jeg ikke vet når den startet eller sluttet. Jeg vil at du skal vite hvordan det føles når du har et mentalt problem, og ingen forstår deg og du føler deg ensom og avvist.
Det eneste som skiller deg og meg fra hverandre er en diagnose. Men den etiketten de-humaniserer meg bare og får meg til å tro at du er bedre enn meg.
Historien om jenta med armbånd på håndleddene
Som jeg har sagt, vet jeg ikke nøyaktig når alt startet. Det kunne ha vært når jeg flyttet til en annen by for å starte på universitet. Jeg hadde aldri vært alene på et nytt sted. Jeg hadde alltid bodd på samme sted med de samme menneskene. Jeg var bekymret over at jeg ikke ville passe inn fordi tanken på å være alene, skremte meg.
Derfor ville jeg være en kul jente på universitet fra begynnelsen av. Dette betydde å være tynn og alltid være perfekt, eller det tenkte i hvert fall jeg. Jeg begynte å kaste opp da jeg trodde jeg spiste for mye. Jeg hoppet over måltider eller prøvde å ikke spise foran folk. Jeg drakk også for mye, til jeg mistet kontrollen fordi jeg trodde at folk ville ha mer respekt for meg på denne måten, og jeg ville være mindre sjenert.
Og så møtte jeg ham. Gutten med det perfekte smilet. Drømmegutten min. Grunnlaget til hele min eksistens ble at han skulle elske meg slik jeg elsket ham. Jeg brydde meg ikke om at han hadde noen andre. Jeg brydde meg ikke om at han ikke likte meg. Jeg elsket ham, og jeg ville ha gjort hva som helst for at han skulle elske meg også. Jeg trodde at ingen noen gang ville elske ham slik jeg gjorde det.
Jeg fant ut hvor han bodde og begynte å legge kjærlighetsbrev i postkassen hans. Jeg trodde at vi var hovedpersoner i en vakker kjærlighetshistorie som jeg trodde ville bli oppfylt. Jeg prøvde å overbevise hele verden om at kjæresten hans var motstanderen, og at de trengte å slå opp med det samme. Jeg var så besatt at han ble hele min verden. Men den verden eksisterte ikke, noe som førte til at tomheten i meg begynte å vokse.
Armbåndene som dekker skammen min
Jeg mistet kontroll på mine egne følelser. Alt virket enten svart eller hvitt. Jeg enten elsket eller hatet meg selv. Jeg fokuserte bare på ekstreme realiteter og så aldri noen vei i midten. Jeg forvandlet meg til en orkan av følelser, som enten elsket eller hatet med ekstrem intensitet. Men inne i orkanen var øyet til stormen, øyet som viste tomheten i meg.
Den voksende tomheten forandret min oppfatning av virkeligheten på en slik måte at jeg ikke følte noe lenger. Så jeg begynte å kutte håndleddene mine for å prøve å føle noe. Og det var i det øyeblikket at jeg ble jenta med armbånd på håndleddene fordi armbåndene dekket det jeg ikke vil vise.
Men armbånd helbreder ikke alt. De skjuler bare det jeg ikke vil vise. De gjemmer den delen av meg som jeg ikke har kontroll over. Den delen som gjør meg til latter, fordi alle tror jeg er gal. Men jeg vil bare passe inn og føle meg bra. Derfor bestemte jeg meg for å be om hjelp.
Jeg vet at det er en lang, lang vei å gå, men nå er det håp takket være behandlingen jeg følger sammen med min kliniske psykolog og medisinen min psykiater foreskrev. Jeg begynner å føle meg som mitt gamle selv igjen. Jeg har vært modig og bedt om hjelp. Det er derfor jeg forteller historien min. Hvis du føler det samme eller kjenner noen som meg, ikke le av dem. De er mennesker som føler seg fortapt og kanskje også skjuler smerten og skammen under noen armbånd.