Hvordan kan jeg vite om jeg har overkommet sorgperioden?

Skrevet og verifisert av psykologen Valeria Sabater.

Siste oppdatering: 27 desember, 2022

Til tross for det vi kanskje tror, er det ikke alltid lett å vite om vi har overkommet sorgperioden. Den psykologiske reaksjonen på tapet vi har opplevd kan fortsatt være uferdig, og kan oppføre seg som et betent sår, ved å fylle våre liv med forhindringer og begrensninger. Det er derfor nødvendig å kunne gjenkjenne de ledetrådene som kan vise at sorgen ikke har blitt tatt hånd om.

Vi forstår sorg som enhver hendelse som løsner oss fra noe eller noen som er viktige for oss. Det kan være tapet av en du elsker, et emosjonelt brudd med partneren, eller å miste en jobb. Det kan til og med være å etterlate en viss rolle som identifiserte oss og fikk oss til å føle oss fornøyde. En slik begivenhet betyr fremfor alt det plutselige fraværet av et slags bånd, utryddelsen av noe som betydde mye for oss.

Når det gjelder den beste måten å håndtere det å gå gjennom sorgperioden på, er det ingen universell strategi. Hver person reagerer på forskjellig måte, og dette er det som er vanskeligst. Vi kan derfor ikke anbefale en rekke “normale” teknikker for å håndtere sorg som kan hjelpe oss alle. Den enkle grunnen er at det ikke finnes noe så privat, rotete og kaotisk som smerten forårsaket av tap.

Det er imidlertid noe vi ikke kan benekte: styrken til et menneskes motstandskraft er enorm. Selv om vi aldri helt kan helbrede tomheten som er er etterlatt av tapet, vil vi kunne leve med det. Vi kan til og med tillate oss å være lykkelige igjen. Men vi må møte og effektivt håndtere vår egen personlige sorg.

Tegn på at du ikke har overkommet sorgperioden

En merkelig ting er at det finnes så mye privat, nesten usynlig, sorg i vårt samfunn. Dette er noen ganger “uautorisert” sorg der det smertelige tapet ikke alltid er anerkjent. Et eksempel på dette er de mødrene som mister sine babyer under graviditeten. Denne traumatiske hendelsen påvirker mange kvinner som utvilsomt trenger spesialisert støtte som ofte kan være mangelfull på sykehusene.

På samme måte er barn også en del av denne gruppen som ikke alltid blir forstått. Det er mange barn som lever ut deres sorg i stillhet. De gjør det i et miljø som fremdeles tror at de, på grunn av sin alder, fortsatt ikke forstår hva død innebærer. I tillegg til dette bør det bemerkes at det også er menn som lider av denne “uautoriserte” sorgen av en veldig spesifikk grunn.

I mange land fortsetter den ideale mannen å representere den rasjonelle og beskyttende rollen der han forventes å ikke uttrykke sin emosjonelle smerte åpent. Ofte hindrer denne oppfatningen prosessen av gjenoppbygning etter å ha opplevd et tap. Og noen ganger til det punktet hvor vi utvikler kroniske tilstander av hjelpeløshet som vi trenger å forstå og selvfølgelig, takle.

La oss se på hvilke symptomer som kan tyde på at man ikke har overkommet sorgperioden.

Vi kan fremdeles ikke snakke om personen vi har mistet

I hver sorgperiode må et avgjørende øyeblikk komme. Det er det øyeblikket når vi endelig åpner oss opp. Det er når vi trenger å snakke med noen om vårt tap. Om personen eller situasjonen vi har etterlatt oss. Å snakke, uttrykke, huske og bringe visse minner til overflaten kan lindre og trøste oss. Det favoriserer også emosjonell lindring.

Hvis flere måneder og år har gått, og vi fortsatt ikke kan snakke om personen vi mistet, betyr det at vi ikke er helt ferdige med sorgen enda. Hvis vi oppfatter en vegg som sperrer, en klump i halsen og en motstand mot å huske personen eller situasjonen, må vi be om profesjonell hjelp.

Fakta som utløser overdrevne emosjonelle reaksjoner

Personen kan tilsynelatende lede et normalt liv. Men i deres daglige liv kan emosjonelle reaksjoner som ingen andre forstår, plutselig vises. Den utløsende årsaken kan være en gjenstand, et bestemt stykke musikk, en bestemt situasjon. Alle disse kan fungere som en utløser for minnet.

Når døren til fortiden plutselig åpnes, kommer uavklart smerte, forårsaket av tapet, plutselig til overflaten. Der tomheten etterlatt av tapet stiger frem som et åpent sår.

Konstante endringer i livsstilen

Et annet åpenbart faktum som viser at vi ikke har overkommet sorgperioden, er det konstante behovet for å gjøre endringer. Noen mennesker klarer ikke å beholde den samme jobben to måneder på rad. Vennskap, hobbyer og interesser endres. Ingenting tilfredsstiller eller lindrer oss, og vi finner at vi synes alt er kjedelig. Det er som oftest dette konstante søket etter nye ting som gjør at vi glemmer virkeligheten.

Humørsvingninger

Noen mennesker går gjennom perioder med eufori og tider med isolasjon og stor apati. Dette er ganske enkelt mer bevis på at de ikke har kommet over tapet de har opplevd. De svinger mellom å trenge andre mennesker rundt seg, til tider når de trenger ensomhet og personlig refleksjon. Alt dette er åpenbare spor på en skjult sorg som totalt undergraver livskvaliteten.

I mange av disse tilfellene er det vanlig for personen å ende opp med subklinisk depresjon. Dette er en lidelse som ikke oppfyller kriteriene for en diagnose av klinisk depresjon, eller til og med en lettere depresjon, men likevel er den emosjonelle utmattelsen til stede på en veldig reell måte.

Når vi vet at vi har overkommet sorgperioden

Så langt har vi sett alle disse skjulte symptomene som synes å indikere at vi fremdeles bærer med oss tapet vi opplevde. Det forutser livet vårt, begrenser det, og etterlater oss fanget i en tilstand av kronisk lidelse. Mange av disse symptomene gir en form for psykiske lidelser. Forstyrrelser som ytterligere reduserer vår motivasjon til å gå videre, og å være lykkelig igjen.

Vi må forstå at vi må gi tilstrekkelig tid for at hjernen vår skal tilpasse seg en realitet som har forandret seg brått og til og med på en urettferdig måte. Og på grunn av det, i denne overgangsperioden som kan vare i måneder og år, vil omgivelsene, vår holdning og de medisinske fagfolkene rundt oss, kunne hjelpe oss med å håndtere alle spesielle sorgproblemer.

Bevis på restitusjon

Noen ting som viser at vi har overkommet sorgperioden, er:

• Vi kan snakke om personen vi har mistet på en vanlig måte. Vi tillater oss å frigjøre følelsene våre og til og med gråte, men vi gjør det med aksept.
• Gradvis er vi i stand til å plassere planer i horisonten, og ser frem mot nye mål.
• Vi lager en plass for den personen inne i oss. Langt fra å forlate dem, har vi dem som en verdifull ressurs som blir integrert inn i vår virkelighet, men uten å være avhengige av dem. Vi husker dem med kjærlighet og glede, men uten å la smerten blokkere oss.
• Vi åpner oss for våre omgivelser. Vi sier ja til å møte nye mennesker, til å utvide våre relasjoner, og å la positive følelser omfavne oss uten å føle oss skyldige eller la samvittigheten vår føle seg dårlig. Lykken som vi tillater oss å oppleve, kan være en god hyllest til de menneskene vi mister, men som lever i våre hjerter som en trygghet.