Hva er en psykologisk obduksjon?

16 juni, 2020
En psykologisk obduksjon er en prosess som blir brukt som en del av en juridisk etterforskning. Meningen er å etablere de mulige årsakene til et selvmord, om det virkelig var et selvmord, og hva slags psykologiske mønstre som oppstod.

En psykologisk obduksjon er en rettsmedisinsk teknikk som sikter etter å etablere og spesifisere årsakene til et selvmord. I noen tilfeller bruker eksperter det for å bekrefte om en persons død faktisk var grunnet selvmord. Det er imidlertid et relativt nytt felt som kun nylig har begynt å bli brukt systematisk i det 21. århundret.

Begrepet psykologisk obduksjon ble først brukt på 1950-tallet i arbeidene til Shneidman og Farberow. Edwin S. Shneidman var en amerikansk klinisk psykolog som studerte selvmord og thanatologi. Sammen med Norman Farberow og Robert Litman grunnla han senteret for forebyggelse av selvmord i Los Angeles i 1958.

Konseptet med en psykologisk obduksjon har imidlertid blitt hintet om i USA rundt 1920-tallet. Etter tidsepoken kjent som depresjonstiden, var det en bølge av selvmord i landet. Denne formen for epidemi tiltrakk seg oppmerksomheten til mange forskere, og de prøvde å finne fellesnevnere. Det var imidlertid først med Shneidman og Farberow at de konsoliderte konseptet.

En psykologisk obduksjon er et rettsmedisinsk begrep.

Psykologisk obduksjon

Det eksperter utfører i en psykologisk obduksjon er en indirekte og retrospektiv rekonstruksjon av livet og personligheten til personen som døde. Det er en undersøkende prosess som søker etter å etablere omstendighetene og årsakene som fører til at en person begår selvmord.

Generelt sett har det to hovedmål. Det første er rettsmedisinsk; det andre er epidemiologisk. En psykologisk obduksjon blir bestilt som en del av en kriminell etterforskning og er et verktøy for å komplementere den rettsmedisinske obduksjonen. Eksperter bruker det nesten alltid i tilfeller der årsaken til dødsfallet er tvilsomt.

Fra et epidemiologisk standpunkt sikter dette verktøyet etter å samle relevant informasjon for å etablere uttrykk for atferd, omstendigheter og motivasjoner, osv. All denne informasjonen burde hjelpe med å etablere felles risikofaktorer, med målet om å forebygge eller unngå flere selvmord.

Selv om det blir gjort i langt mindre skala, blir dette også brukt for andre ting, som å etablere juridisk gyldighet til handlinger utført før døden, som ved signering av dokumenter. 

Andre bruksområder er blant annet å vurdere om det har funnet sted feil i praksiser av mennesker som har gått gjennom medisinsk eller psykisk behandling, for å strukturere psykologiske profiler, eller konstruere kriminologiske kategorier.

Forskningsverktøy

Denne typen obduksjon bruker tre hovedverktøy: undersøkelse av åstedet, samling av psykologiske fingeravtrykk og avhør av mennesker som stod offeret nært. 

  • Undersøkelse av åstedet gir viktige spor om hele saken. Den valgte metoden, arrangeringen av gjenstander rundt liket, og andre lignende elementer kan gi verdifull informasjon.
  • Samling av psykologiske fingeravtrykk innebærer å samle brev, meldinger, dagbøker og andre dokumenter eller informasjon som kan hjelpe med å enten etablere en psykologisk profil av offeret eller klargjøre omstendighetene rundt dødsfallet.
  • Avhør av mennesker som stod offeret nært virker også ved å samle informasjon om personligheten eller motivasjonen bak selvmordet. Dette er en av de mer kontroversielle prosedyrene i psykologisk obduksjon, og det er veldig vanskelig å etablere forskjellige mulige faktorer bak selvmordet.
Det er vanlig med avhør av personer nær offeret i en psykologisk obduksjon.

Protokollene

Det finnes en rekke protokoller involvert i utførelsen av en psykologisk obduksjon. En av de vanligste er imidlertid MAPI-modellen, skapt av Dr. Teresita García Pérez. Hun er en kubansk lege, og metodene hennes har vist seg svært praktiske og funksjonelle. Ordet MAPI refererer til de fire grunnleggende aspektene som eksperter ser på. Det er følgende:

  • M – mentale. I dette steget analyserer de ferdigheter og kognitive evner, som for eksempel bedømmelse, kognisjon, intelligens, hukommelse og oppmerksomhet.
  • A – affektive. Her vil eksperter se etter tegn på mulige affektive lidelser, som depresjon.
  • P – psykososiale. Dette aspektet undersøker offerets omgangskrets gjennom livet deres.
  • I – interpersonal (mellommenneskelige). I denne siste delen etablerer de hvordan personen pleide å relatere seg til sine umiddelbare omgivelser.

Protokollen indikerer at det første man må gjøre, er å jobbe med stedet for dødsfallet. Der kan man se etter psykologiske fingeravtrykk, tegn og indikasjoner på omstendighetene rundt selvmordet.

Etter dette utfører etterforskere strukturerte avhør med tre personer som stod offeret nært, der de bruker 60 forskjellige aspekter eller faktorer. Disse avhørene finner sted mellom én til seks måneder etter dødsfallet.

Til slutt blir en tverrfaglig analyse utført, med psykologen, legen og minst én kriminolog. En ekspert vil deretter sammenfatte rapporten, som er av en sannsynlig natur. I denne rapporten vil de etablere årsaken til dødsfallet, basert på NASH-koden: Natural (naturlig), Accidental (utilsiktet), Suicide (selvmord) eller Homicide (mord), og registrerer deretter de mulige årsakene til dødsfallet.

Terroba-Garza, G., & Saltijeral, M. T. (2014). La autopsia psicológica como método para el estudio del suicidio. Salud Pública de México, 25(3), 285-293.