Gjøkeredet: En film om frihet og galskap
I dag snakker vi om Milos Forman, regissøren av flotte filmer som Gjøkeredet (One Flew Over the Cuckoo’s Nest) (1975). Regissert av Forman og inspirert av Ken Keseys roman, er Gjøkeredet en av de filmene som har gått ned i filmhistorien som en klassiker. Den ga oss scener som andre viser og filmer ofte refererer til. Denne filmen fremhever Nicholsons uforglemmelige ytelse.
Gjøkeredet vant fem Oscar-priser og ga oss Randle McMurphy, en mann som står overfor en fengselsstraff. Han prøver å unnslippe dommen ved å virke gal. Som et resultat blir han innlagt i et psykiatrisk sykehus hvor han blir evaluert og bor hos resten av pasientene.
Sykepleier Ratched jobber der. Hun er filmens hovedantagonist og er en uforsonlig kvinne som behandler pasienter med arroganse. McMurphy vil være et frisk pust for resten av pasientene. Han begynner å vekke deres ønske om frihet, og dette forårsaker til slutt mange konfrontasjoner med sykepleier Ratched.
Gjøkeredet er en uttalelse mot asyl og psykiske institusjoner. Den kritiserer hvordan andre har behandlet “gale mennesker” gjennom historien. I tillegg viser filmen hvordan vi alle bør oppleve vår egen frihet.
De gale i Gjøkeredet
Hvem er de gale menneskene? Svaret kan virke enkelt, men hvis vi ser på historien, ser vi at ideen har endret seg over tid. Sosialnormer, medisinske fremskritt, vitenskap og andre felt har dypt påvirket vår oppfatning av galskap. På en tid betraktet fagfolk det som en psykisk sykdom, men ideer om galskap har siden endret seg.
Gale mennesker har ikke alltid vært de samme, og de har ikke alltid blitt ekskludert på samme måte. Noen ganger prøvde fagfolk å “helbrede” dem ved å tvinge dem til behandlinger som lobotomier. I andre tilfeller har fagfolk “behandlet” noen pasienter til de døde. Alt som ligger utenfor det “normale” riket kan bli forfulgt. Dette skjedde i middelalderen med hekseri eller med noen sykdommer som spedalskhet. Historien om galskap i den klassiske tid er noe Foucault fant spesielt interessant.
Foucault advarte om at han prøvde å omforme galingene og “trene” dem til å være normale. Hvordan oppnådde han dette? Han gjorde det ved å bruke autoritet og behandlinger der han bare annullerte pasienten og gjorde dem til en underdanig person. Dette er nettopp det vi ser i Gjøkeredet når McMurphy, som ikke er gal, kommer til asylet og ser en gruppe mennesker som opptrer underlig.
Frykten for sykepleier Ratched
Sykepleieren leker med pasientens frykt. Vi ser dette spesielt i Billys tilfelle. Han er en usikker, stammende ung mann som har forsøkt å begå selvmord flere ganger. Ratched er en venn av Billys mor, og når han gjør noe han ikke burde, minner hun ham om at hun skal fortelle det til hans mor. Pasientene adlyder uten spørsmål. De er redde for elektrosjokk og lobotomier de kan bli utsatt for hvis de ikke adlyder sykepleieren.
McMurphy nekter å adlyde siden han ikke er en underdanig person. Snarere søker han frihet. Det er interessant hvordan denne karakteren begynner å vekke de samme følelsene hos resten av pasientene. Han klarer å få disse menneskene, som hadde blitt fullstendig manipulert, til å våkne fra den tilstanden og stå opp mot sykepleier Ratched.
Sykepleier Ratched føler seg truet og vil gjøre alt i sin makt, slik at McMurphy ikke kommer unna med sine planer. Ratched anses som ved god psykisk helse. Likevel pålegger hun sin vilje på sine pasienter. Hun presser, plager og manipulerer dem til å oppføre seg som “vanlige folk”, underdanig uten kritisk kapasitet.
Søken etter mat
Fra dette øyeblikket inneholder artikkelen spoilere. Så hvis du ikke har sett filmen og ikke vil vite hvordan den slutter, må du slutte å lese. Midt i all denne “galskapen” kan vi ikke glemme at pasientene er mennesker som har følelser, ønsker og føler smerte. Sykepleier Ratched har spilt sin rolle så bra at hun har en hel hær av “gale mennesker” under sin kontroll.
Filmens tittel er interessant. En gjøk er et foraktet navn på et galehus. På den annen side refererer det til et barnerim som nevnes i romanen: “Three geese in a flock. One flew east, one flew west, one flew over the cuckoo’s nest” (På norsk: Tre gjess i en flokk. En fløy øst, en fløy vest, en fløy over gjøkens rede.) Dette innebærer at hver enkelt har sin egen vei i livet.
Hvis vi ser på den siste meningen, innser vi at denne typen skjebne hvis form av en triade også er til stede i filmen. Frihet er motoren som driver McMurphy. Dette frihetsønsket presser ham til å utfordre institusjonens regler. Det skaper imidlertid også solidaritet mellom resten av pasientene og driver dem også til frihet.
McMurphy tar skritt for å frigjøre resten av pasientene. Først foreslår han at de får lov til å se et baseballspill. Han foreslår også en fest. McMurphy synes det er synd med Billys svakhet fordi han er så ung og nesten ikke har levd. Han får også en forbindelse med den indiske høvdingen, en gåtefull og ensom karakter.
Avslutningen og friheten i Gjøkeredet
Når det kommer tilbake til ideen om triaden, ser vi at det er tre karakterer som oppnår frihet. Billy, McMurphy og den indiske høvdingen er de tre gjessene i rimet.
Den første er en ung mann full av usikkerhet og problemer med sin mor. Ratched vet dette og har brukt det som utpressing. McMurphy vekker dem igjen og gir Billy sjansen til å ha det gøy med en kvinne. Når Billy blir oppdaget, står han overfor to valg. Han kan frykte konsekvensene eller føle lykke for seg selv og hans følgesvenner.
Imidlertid kan ikke Billy bære dette trykket fra Ratched, og dette gjør at han begår selvmord. Etter døden når han frihet på en annen måte.
Legene fordømmer McMurphy for å ha vært ulydig. Han blir lobotomert og er i vegetativ tilstand uten frihet. Derfor har sjefen, som har gått som en døvstum i mange år, sympatisert med ham og drept ham som en befrielse. Han gjør dette som en tjeneste for at han ble frigjort og fikk åpnet øynene sine. Høvdingen er karakteren som oppnår en ikke-metaforisk frihet siden han er den eneste som kommer seg fra asylet.
McMurphy klarte å få pasienter ut av den platoniske hulen som Ratched hadde låst dem inn i. Den siste scenen der den indiske høvdingens løper til frihet er både forfriskende og håpefull.
“Jeg må være gal for å være i et galehus som dette.”
-Gjøkeredet-