Gavmildhet fra et psykologisk perspektiv
Det har kommet flere nye studier de siste årene om gavmildhet fra et psykologisk perspektiv. De avslører data som vil støtte fordelene ved å praktisere det. Noen humanistisk-eksistensialistiske forfattere, spesielt Erich Fromm og Victor Frankl, la vekt på etiske verdier og kjærlighet.
I denne forbindelse bekreftet Fromm at etiske verdier og kjærlighet er kilder til psykologisk velvære og kjennetegn på en følelsesmessig sunn person (Oberst, 2005).
Gavmildhet og takknemlighet er to viktige konsepter som betegner fortreffeligheten av personlig karakter (Emmons og Sheldon, 2002). I tillegg er de komplementære på en slags måte. Forholdet mellom disse to begrepene begynner faktisk med en affektiv prosess med å “gi”. Det kan være materielt, råd eller bare å hjelpe noen uten å forvente å få noe tilbake. Gavmildhet er en prososial atferd som har som mål å forbedre en annens velvære.
Maslow (2001) snakket om den “gavmilde naturen” til mennesker, i motsetning til egoisme og om “sunn gavmildhet”. Han sier at det er et forhold mellom sjenerøs atferd og psykologisk helse fordi sjenerøs atferd kommer fra “overflod” og “indre rikdom”. Tvert imot, egoistisk atferd er synonymt med indre fattigdom, noe som er typisk for nevrotiske mennesker.
Takknemlighet og gavmildhet fra et psykologisk perspektiv
Etikere definerer takknemlighet som en moralsk dyd som sådan betegner god oppførsel (McCullogh, Kilpatrick, Emmons og Larson, 2001). Akkurat som moralsk atferd, tvinger definisjonen oss til å takke fordelene som mottas som upersonlige mandater (Blumenfeld, 1962).
Å gjenkjenne og sette pris på personen som hjalp oss betyr ikke at vi står i gjeld til dem. Selv om mange mennesker har antydet at takknemlighet og gjeld er like, er de vesentlig forskjellige (Watkins, Scheer, Ovnicek og Kolts, 2006). Gjeld krever at man betaler.
Det er viktig å understreke at giverens handling faktisk må være sjenerøs og at det ikke handler om å prøve å få profitt eller en belønning. En virkelig sjenerøs handling er ikke ute etter å skaffe seg kreditorer med det formål å få egoistisk tilfredshet.
Er gavmildhet en indikator på mental helse?
Gavmildhet har blitt studert mye, spesielt i sammenheng med det vitenskapelige søket etter altruisme. I tillegg anser flere empiriske studier for tiden det som en god indikator på mental helse. Følelsen av å høre til et fellesskap er et av grunnlagene for psykologisk velvære. Dette er grunnen til at dets fravær er en indikator på dårlig psykologisk tilpasning og psykiske lidelser.
Når et barn ikke klarer å utvikle en viss fellesskapsfølelse som et resultat av en altfor autorativ eller altfor fri oppvekst, oppstår blant annet faktorer som følelsen av at man ikke hører til, utilstrekkelighet og det beryktede mindreverdighetskomplekset (Oberst, 2005).
Følelser av mindreverdighet er vanskelige å tolerere. Derfor er det en vanlig tendens å kompensere og overkompensere for det med det Adler kaller “iver etter overlegenhet eller iver etter makt”. Dette er en egenskap som ifølge adleriansk psykologi ofte er roten til mange psykologiske lidelser.
Nevrotisk disposisjon
En person med følelser av mindreverdighet og derfor med en dårlig følelse av fellesskap, vil utvikle det Adler kaller “nevrotisk disposisjon” (Adler, 1912/1993). Det kan manifestere seg på flere måter som vi i dag definerer med mer presisjon i nevrotisme, som et personlighetstrekk, i tillegg til psykosomatiske lidelser og personlighetsforstyrrelser.
Dermed oppstår det en forvrengning av følelseslivet som følge av denne antatte underlegenheten. Det vil si at den nevrotiske personen ikke lenger er i stand til å forholde seg til andre på en naturlig, spontan måte. De prøver hele tiden å oppnå innbilte triumfer for å kompensere for underlegenheten deres.
Når denne bestemmelsen fremheves eller psykososiale problemer konvergeres, kan karakterdeformiteter som grådighet, ergrelse, ondskap og grusomhet manifestere seg.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
Adler, A. (191211993) El carácter neurótico. Barcelona: Paidós.
Blumenfeld, W. (1962). Los fundamentos de la ética y el principio generalizado de gratitud. Lima: Universidad Nacional Mayor de San Marcos.
Emmons, R. & Sheldon, C. (2002). Gratitude and thescience of positive psychology. En C. Snyder & S. Lopez (Eds.). Handbook of positive psychology (pp. 459-471). London: Oxford
University Press.Maslow, A. H. (2001) Visiones del futuro. Barcelona: Kairós.
McCullough, M., Kilpatrick, S., Emmons, R. & Larson, D. (2001). Is gratitude a moral affect? Psychological Bulletin, 127, 249-266.
Oberst, Ú. E. (2005). Las conductas prosociales,¿ un indicador de salud mental?. Aloma: revista de psicologia, ciències de l’educació i de l’esport Blanquerna, (16), 143-153.
Rodríguez, T. C. EL CONCEPTO DE GRATITUD DESDE UNA PERSPECTIVA PSICOLÓGICA. Rev. Psicol. Vol. 13 Nº 1-Enero-junio 2011, 105.
Watkins, P., Scheer, J., Ovnicek, M. & Kolts, R. (2006). The debat of gratitude. Dissociating gratitude and indebtedness. Cognition & Emotion, 20(2), 217-241.
