Funksjonell ulikhet: Et nytt perspektiv på nedsatt funksjon
Opp igjennom historien, har forskjellige modeller prøvd å forklare nedsatt funksjonsevne. Men i denne artikkelen skal vi utdype modellen for funksjonell ulikhet. Før vi snakker om hva det betyr, skal vi få en bedre forståelse av historien bak begrepet.
La oss se på hvordan verden har sett på folk med nedsatt funksjonsevne. På denne reisen tilbake i tid vil vi komme over en stor variasjon av modeller, alt fra den “demoniske” modellen til det moderne perspektivet på funksjonelt mangfold.
Historiske ideer om nedsatt funksjonsevne
Menneskeheten har utviklet seg, og med det synet på mennesker med nedsatt funksjonsevne. Naturen av hver tidsperiode berørte definisjonen av og forventningene rundt nedsatt funksjonsevne. Faktorene inkluderer kulturelle, medisinske, teknologiske og sosiale aspekter.
I middelalderen, så samfunnet på nedsatt funksjonsevne som en straff fra gudene. Grunnlaget for dette var den demoniske modellen, at alle med en nedsatt funksjonsevne var besatt. I dette samfunnet ble en slik person i beste fall isolert. Å drepe folk med nedsatt funksjonsevne var imidlertid også en vanlig praksis, slik at “ondskapen” ikke skulle spre seg.
Modellen til Hippokrates og Galen blomstret ikke opp før på 1900-tallet. Denne modellen hadde en fysisk og organisk patologi i sentrum. De forstod at hvis en person har en funksjonshemning, kom det av en eller annen feil i kroppen.
Denne modellen så på mennesker med nedsatt funksjonsevne som hjelpeløse vesener med behov for pleie og beskyttelse. De hadde ingen selvstendighet og uavhengighet, og institusjonsplassering var det eneste alternativet.
Moderne modeller og funksjonell ulikhet
I etterkrigstiden, var det en økning i antallet mennesker med nedsatt funksjonsevne. Samfunnet fikk utfordringen med å reintegrere skadede mennesker. Derav kom modellen sosialt-miljø på banen.
Samfunnet så på mennesker med nedsatt funksjonsevne som sosiale individer som ville kunne komme tilbake til et vanlig liv ifølge denne modellen. Behandlingen i denne perioden var sentrert rundt det å skape støtte med fokus på teknologi.
Objektivet var å få mennesker med nedsatt funksjonsevne til å samhandle med sitt miljø under de best mulige forholdene.
I dag hersker en rehabiliterende modell for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi anser dem som aktive, selvstendige og uavhengige. De er involvert i sin egen rehabiliteringsprosess, og ideen er full deltagelse i samfunnet.
Denne modellen legger vekt på viktigheten av rollen de profesjonelle spiller innenfor rehabiliteringen. På den andre siden legger den lite vekt på viktigheten av miljøfaktorer som kan ha forårsaket den nedsatte funksjonsevnen.
Derfor ble integrasjonsmodellen satt i verk som en respons på det ovennevnte problemet. Denne modellen fokuserer ikke lengre på hvordan mennesker med nedsatt funksjonsevne skulle forandres så de passet inn i samfunnets normer. Istedenfor ser man på funksjonshemning som funksjonell ulikhet.
Enhver mangel på tilpasning vil bare være en logisk konsekvens av at miljøet avviser en som er annerledes. Denne modellen prøver å bryte ned fordommene ved å vektlegge forskjeller framfor mangler.
Hva er funksjonell ulikhet?
Begrepet funksjonell ulikhet omfatter ideen om at mennesker med nedsatt funksjonsevne har en lidelse som gjør dem uføre. Samfunnet er det som kategoriserer dem som mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Faren vil ikke lenger ligge i betegnelsen og dens bi-betydninger. Istedenfor vil den ligge i det faktum at samfunnet selv setter standarder som mennesker med nedsatt funksjonsevne kan møte.
Dette er en nyttig idé som er lett å forstå gjennom dette følgende utsagnet: Hvis alle var blinde ville ikke det å være blind være et problem, fordi samfunnet ville tilpasse seg det å være blind.
Samfunnet er det som ekskluderer individuelle med funksjonell ulikhet fra “normalen” ved å ikke skape produkter, resurser eller verktøy for dem. Denne ekskluderingen er på en måte pragmatisk. Det er mer beleilig å bare tenke på majoriteten enn minoriteter. Ved å gjøre dette skaper vi imidlertid tilstander hvor en som kunne fungert fint, ikke lenger kan det.
Universelt design for funksjonell uliket
Dette er bakgrunnen for ideen bak universelt design, et begrep arkitekten Ronald L. Mace laget. Universelt design prøver å forklare at folk ikke burde skape produkter med “normalen” eller majoriteten i tankene og så tilpasse det for andre. Når vi designer vår verden bør vi ha summen av alle eksisterende individer med i tankene.
Universelt design er komponert av sju grunnleggende prinsipper:
- Rettferdig bruk: Folk med forskjellige ferdigheter og evner må kunne bruke dem.
- Fleksibilitet: Designet må imøtekomme et vidt spekter av folk med forskjellig smak og evner.
- Enkel bruk: Det må være lett for alle å forstå, lære og bruke.
- Synlig informasjon: Designet må effektivt forklare hvordan det skal brukes.
- Feil toleranse: Designet må minimere mulige hendelser og uforutsette uheldige konsekvenser.
- Minst mulig fysisk anstrengelse: Det må kunne brukes på en effektiv måte med minst mulig anstrengelse.
- Passende størrelse: Det bør ha en passende størrelse i forhold til tilnærming, bruk og omfang.
Faktum er at mesteparten av verden ikke på noen måte er i nærheten av å forstå hva funksjonell ulikhet betyr. Men å nærme seg et utopi av universelt design kan hjelpe. Det kan føre til viktige forbedringer i livskvaliteten for mange mennesker som akkurat nå er ekskludert fra å leve et uavhengig liv.
