Forskjellen mellom meninger og kunnskap

Stephen Hawking sa at kunnskapens fiende ikke er uvitenhet, men illusjonen av kunnskap. Så er dine meninger basert på det du virkelig vet?

Ny informasjonsteknologi har blitt en integrert del av våre moderne liv. Litt etter litt har det forvandlet utdannelsen vår og måten vi lærer på. I dag er Internett sitt eget univers, og vår bruk av Internett på nettbrett, smarttelefoner og sosiale medieplattformer endrer og påvirker våre meninger. Men bør vi legge så mye vekt på alles meninger? Hva er forskjellen mellom meninger og kunnskap?

På dette punktet bør det såkalte “kunnskapssamfunnet” utnytte den enorme og uendelige informasjonen som Internett gir. Vi bør alle kunne kommunisere bedre, ha informerte meninger og nå høyere nivåer av intellekt.

Alle har rett til sin mening, selv om den er basert på dårlig informasjon

Filosof og forfatter Umberto Eco var en glødende kritiker av det han kalte “samfunn av uvitenhet”. I sin siste bok, From Dupidity to Insanity, samlet han et utvalg avisartikler som diskuterte samfunn, Internett og fremtiden for utdanning og skriving.

Det er en analyse av modernitet fra perspektivet til begivenhetene i seg selv og hovedpersonenes oppførsel. Eco snakker om forskjellige nyheter, TV-serier og politiske problemer med en humoristisk og sarkastisk tone.

Den subtile forskjellen mellom meninger og kunnskap

Mange eksperter har reflektert over disse to konseptene. De kan virke veldig like, men hvis du graver litt dypere, har de betydelige forskjeller. Fordi, mens en mening vanligvis er basert på solid kunnskap, er begrepene forskjellige. Klassiske filosofer som Platon og til og med forfattere som Kierkegaard har en viktig innflytelse på samtidens tanke om disse emnene.

På den ene siden skilte Platon allerede mellom disse to begrepene i antikken da han snakket om et rettferdig samfunn eller en by. Platon hevdet at de som var fornøyde med overfladiskhet (farger og former) aldri nådde sann kunnskap. Personen som kan observere disse figurene og karakterene og gjøre dem om til ideer, vil derimot forstå deres sammenheng.

Kierkegaard, den store tenkeren på 1800-tallet, argumenterte i sin bok To Tidsaldre at den eneste måten å tilegne seg kunnskap på er gjennom stillhet. Filosofen foreslo ideen om at du først må vite hvordan du skal lytte, være oppmerksom og holde fokus. Så må du gå dypt inn i tanken uten å gi din mening.

Til tross for århundres historie og tanker som skiller disse to tenkerne, satte de opp et nyttig rammeverk for å forstå konteksten vi er i dag – vårt meningssamfunn. Selv om det er sant at sannheten ofte er relativ, er kunnskap absolutt, når alt kommer til alt. Hvis du ikke verdsetter det, må du sette meninger og individuelt selvuttrykk over ren kunnskap.

Mindre snakk og mer stillhet slik at vi kan lytte til de som vet

Dette var hovedargumentet til Manuel Gil Anton, professor ved senter for sosiologiske studier ved COLMEX (College of Mexico), i en diskusjon om utdanningsreformen i fjor. Under debatten snakket deltakerne mye om viktigheten av å gi stemme til de med relevant kunnskap. Tross alt vil det være de som har de beste meningene. Først da kan vi få et mer rettferdig samfunn og en følelse av kollektiv velvære.

I 2012 definerte professor Charles Simic samfunnet vårt som “uvitenhetens tid” i New York Review of Books. I sin artikkel snakket Simic om å innse hvor mye av befolkningen som trodde at Obama var muslim. Han konkluderte med at vi har “Et opprør fra kjedelige sinn mot intellektet. Derfor elsker de politikere som kritiserer lærere som indoktrinerer barn mot foreldrenes verdier og avskyr de som viser evnen til å tenke seriøst og uavhengig”. Han sa også at “Dumhet er noen ganger en av de største historiske kreftene.”