Forskere oppdager at det ikke finnes noe overlegent kjønn, «i naturen vinner ikke alltid 'alfahannen'»

I lang tid har den «dominerende hannen» blitt fremstilt som den ultimate lederen: sterk og selvsikker. I dyreriket ble denne rollen antatt å være normen. Men hva om den ideen er basert mer på myter enn vitenskapelige bevis? Ny forskning avslører at det ikke finnes noe overlegent kjønn. Dette arbeidet inviterer oss til å stille spørsmål ved ideer om lederskap, hierarki og maktfordeling basert på kjønn.

Studien, som ble publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences, analyserte atferden til 121 primatarter. Resultatene viste at dominans av ett kjønn over det andre ikke er konstant. Tvert imot har maktforholdene mellom hanner og hunner en tendens til å være mer balanserte, foranderlige og kontekstavhengige.

«Alfahannen», en idé som for tiden vakler

I flere tiår ble hannene ansett som overlegne hos de fleste pattedyrarter. Observasjoner hos arter som sjimpanser og bavianer forsterket denne oppfatningen, som igjen ble brukt til å rettferdiggjøre ulik menneskelig struktur. Denne analysen avslører imidlertid at virkeligheten er mye mer mangfoldig.

Forskerne fant ut at «alfahannen» representerer en minoritet. Hos mange arter er sosiale hierarkier avhengige av faktorer som miljø, tilgang til ressurser eller reproduktiv rolle. Når hunner har større kontroll over disse aspektene, kan de faktisk innta mer innflytelsesrike roller i gruppen.

Dette motsier forestillingen om at menneskelige ulikheter stammer fra biologien til våre evolusjonære slektninger. Som forsker Elise Huchard, medforfatter av studien, forklarer, finnes det ingen avgjørende bevis som støtter at menneskelige kjønnsbaserte hierarkier er en direkte arv fra dyreriket.

Lederskap er ikke avhengig av kjønn, til tross for manges oppfatninger

Snarere enn en kamp mellom kjønnene, avslører dataene en dynamisk sameksistens mellom hanner og hunner i ulike dyresamfunn. Hos noen arter eksisterer monogami; hos andre deles ansvaret uten mannlig eller kvinnelig lederskap. Ifølge Huchard er disse funnene i samsvar med antropologiske studier som tyder på at tidlige menneskelige samfunn var mer egalitære enn vi ofte forestiller oss.

Primater – og muligens mennesker – søker ikke å finne faste dominansmønstre, men lever i sosiale miljøer der makt stadig fordeles og omdefinertes. Dette sår tvil om hvorvidt lederskap er relatert til styrke eller kjønn, og åpner for muligheten til å forstå det som noe mer kontekstuelt og samarbeidsbasert.

Å akseptere at gruppeinnflytelse kan oppstå fra ulike former for deltakelse, og ikke bare fra fysisk dominans eller aggresjon, ville også gi oss mulighet til å revurdere maktmodellene vi reproduserer i samfunnet vårt. Denne studien avslører at det ikke finnes noe overlegent kjønn, i hvert fall ikke som en etablert norm i dyreriket.

Hvis naturen lærer oss noe, er det at lederskap og autoritet ikke er et privilegium tildelt av kjønn, men snarere en skiftende konstruksjon som reagerer på samarbeid, sosiale ferdigheter og kontekst. Ved å stille spørsmål ved disse nedarvede mytene åpner vi dermed opp muligheten til å forestille oss mer rettferdige former for sameksistens.