Familien Addams: Skjønnhet i det makabre
Familien Addams (The Addams Family) er rett og slett ikonisk. Den har blitt tilpasset på utallige måter i løpet av de siste tiårene. Hva er nøkkelen bak suksessen? Hvorfor liker vi å le av terror? Hva er vakkert med dødskulten? I denne artikkelen vil vi forsøke å svare på disse spørsmålene.
Familien Addams er uten tvil en av de mest kjente familiene i TV- og kinoverdenen. Bare ved å høre navnet, kan vi ikke motstå trangen til å knipse fingrene til rytmen i den uforglemmelige melodien. Verdens mest merkelige familie har underholdt Halloween-kveldene våre (og andre kvelder) i mange år, ved å gjøre narr av døden og overraske oss med sin smak for det makabre.
Hvorfor er mennesker fascinert av skrekk?
Når vi tenker på skrekkfilmer, ser vi etter filmer som vil overraske oss. Vi ønsker å oppleve frykten fra komforten og roen i lenestolen vår. Vi har lyst til å føle oss redde, men samtidig vite at det vi ser ikke er noe mer enn et skjønnlitterært verk. På en eller annen måte finner vi glede i denne opplevelsen.
Noen mennesker synes at skrekkfilmer er morsomme på grunn av hvor usannsynlige de kan være til tider, og på grunn av de mange klisjeene de vanligvis inneholder. Andre holder seg rett og slett unna dem.
Å få en seer til å føle seg redd er mye mer komplisert enn det kanskje virker. Ulike følelser og subjektivitet kommer til spill. Det samme premisset kan også brukes i komedie. Å få noen til å le er også en svært komplisert oppgave, og spesielt hvis man vil at alle skal le av de samme tingene.
Og hva om vi tar alle disse skrekk-klisjeene og blander inn litt komedie? Det er nettopp dette Familien Addams gjør, og det er her nøkkelen til suksessen ligger.
Historien om det makabre
Gjennom historien har det vært utallige kunstneriske manifestasjoner knyttet til døden. På samme måte viser alle religionene og kultene gjennom menneskets historie hvor mye vi faktisk tenker på hva som kommer etter dette livet. Mennesker føler seg virkelig nysgjerrige på døden og det ukjente.
Dette har blitt reflektert på mange måter. Selv kirkegårder kan bli kunstneriske friluftsområder. Et godt eksempel på dette er Cimitero Monumentale di Milano eller kirkegården i Recoleta i Buenos Aires. Vi må også nevne pyramidene i Egypt, i tillegg til eksempler på den forhistoriske dødskulten som vi kan se i storsteinsgraver.
Memento mori
Kort sagt, er det mange eksempler fra fortiden om dødskulten. Uansett hvilken kultur eller geografisk beliggenhet vi har, vil vi alltid kunne finne noen bevis som minner oss om den berømte latinske frasen Memento mori. Hvis det er noe vi er sikre på, er det nemlig at vi alle kommer til å dø, selv om måten å tolke døden på kan være forskjellig avhengig av hvor man befinner seg. Denne kulten er dermed dekt av mystikk og har dukket opp i mange skrekkfilmer oppigjennom tidene.
Alt det som er ukjent eller som utgjør en trussel mot livene våre på en eller annen måte, vil alltid forårsake en viss mengde skrekk i oss. Skrekksjangeren livnærer seg av nettopp denne frykten, det okkulte og fremfor alt døden, for å lage bøker og filmer som kobler seg til vårt ønske om å holde oss i live. Finnes det imidlertid en annen måte å se dette på?
Selvfølgelig har skrekksjangeren utviklet og tilpasset seg gjennom tidene. Den har imidlertid visse estetiske elementer som det er enkelt å identifisere og som ofte kan føre til komedie. I tillegg, hvis det er noe som er mer vågalt enn skrekken selv, er det muligheten vi har til å le av det. På denne måten kan monstre som først virket skremmende bli til venner eller selv noe vi ler av.
Gotisk skjønnlitteratur
I løpet av det 19. århundret fikk gotisk skjønnlitteratur et betydelig fotfeste, og som en konsekvens av dette, ble det opprettet forskjellige undersjangere. I senere tid har vi hatt et veldig godt eksempel som definerte det som senere ble kjent som “komedie-skrekk”, eller “comedy-horror”. Her snakker vi om Sleepy Hollow av Washington Irving. I dette tilfellet er det skrekk blandet med en ganske mørk form for humor. Etter dette, fulgte utallige filmer denne skildringen av skrekk.
I film og TV er det noen filmer som skiller seg ut, som Gremlins (Joe Dante, 1984), Little Shop of Horrors (Frank Oz, 1986), Hokus pokus (Kenny Ortega, 1993), Mars Attacks! (Tim Burton, 1996), og Beetlejuice (Tim Burton, 1988).
Regissøren Alex de la Iglesia skiller seg også ut fordi han tilbyr oss skrekk blandet med komedie. To eksempler på dette er The Day of the Beast (1995) og Witching & Bitching (2013). Filmer inviterer oss noen ganger til å gjøre narr av frykten vår og le av de absurde konvensjonene som ofte omgir livene våre.
Det er imidlertid ingen tvil om at de som er best til å gjøre narr av døden, er familien vi snakker om i denne artikkelen. Fans over hele verden og i alle aldre har blitt betatt av dem. De har klart å kombinere latter og skrekk på en måte som aldri har blitt likestilt. Av åpenbare grunner og for mange mennesker, har Familien Addams blitt den definitive definisjonen av hva komedie-skrekk virkelig er.
Familien Addams: Makaber komedie
Den amerikanske tegneserieskaperen Charles Addams overrasket folk med en rekke tegneserier i The New Yorker i 1933. Her fikk man oppleve makabre skikkelser som omfavnet mørk humor og parodierte hverdagen.
Noen tiår senere, på 60-tallet, endte disse tegneseriene opp som en inspirasjon til Familien Addams. Dette var imidlertid ikke den eneste merkelige familien som regjerte på TV den gangen. På en annen kanal kunne du se en ganske lik serie med tittelen The Munsters.
Den mørke humoren og inkluderingen av skrekk-klisjeene – som senere ble parodiert – fungerte som grunnlaget for en sann satire om samtidige verdier. På en eller annen måte mente folk at alt som var normalt var rart og merkelig. På motsatt side, respekterte de alt som var ukonvensjonelt. Denne teknikken viser oss en slags verden som er opp-ned som underholder seeren med merkelige ting, men som samtidig inviterer dem til å stille spørsmål ved sine egne verdier.
Vi er alle født i et samfunn som påvirker beslutningene våre og lar oss vite forskjellen på rett og galt. Denne typen sjanger inviterer oss imidlertid til å vurdere et nytt perspektiv. Et som bruker humor for å rive ned våre perspektiver på tradisjon.
Familien Addams på storskjermen
Suksessen til Familien Addams førte til at de ikke bare dukket opp på TV-skjermen. Det kom både filmer, animerte serier og til og med en musikal.
Karakterene kommer fra skrekkfilmer, men har vanlige liv i hverdagen. De er ikke lenger uhyrlige skikkelser som burde skremme nabolaget, men heller naboer selv, om enn ganske merkelige. På noen måter peker alt dette på ideen om “freaken” – alle individene som av en eller annen årsaken ikke ser ut til å passe inn i samfunnets normer.
Familen Addams går imot alle våre menneskelige konvensjoner, men de har sin egen moral og sine egne regler. De observerer verdenen vår og prøver å få en slags følelse av dette som for dem er noe merkelig.
Det som er interessant ved det latterlige elementet, er hvordan det klarer å bryte ned konvensjonelle verdier og regler, samt stille spørsmål ved dem ved å bruke ironi. Dette er ikke noe som er eksklusivt for komedie-skrekk, men faktisk noe vi også kan dra nytte av i hverdagen. Hva om det som var “normalt” var helt motsatt? Da ville vi helt sikkert kritisere all oppførsel som gikk utover disse normene.
La oss se på et eksempel med Morticia fra Familien Addams, som ble lært opp til at roser er vakrere uten blomstene og bare med tornene. Hvis dette var tilfellet, ville vi helt sikkert klippe av blomstene og bli revet med av tornenes skjønnhet. Vi ville synes at det var merkelig dersom noen faktisk beundret blomstene og kronbladene. Til syvende og sist, avhenger alt av perspektivet vårt og av hva samfunnet har lært oss.
Familien Addams og skjønnhet i skrekk
Å leke med disse kontrastene får oss til å le. Verdiene reverseres: det makabre blir sett på som vakkert, og det blir stil spørsmål ved alt. I tillegg må vi ikke glemme at mange mennesker synes at skrekk har en viss skjønnhet, og denne skjønnheten er noe som er fullstendig subjektivt.
Livet vårt er flyktig. Gjennomgangen vår i denne verden er til syvende og sist knyttet til døden. Hvorfor frykte den? Hvorfor ikke gjøre narr av den? Familien Addams har gjort dette med suksess i flere tiår og har gitt oss en slags lettelse som gjør det morsommere å gå gjennom livet (eller døden).
Livet vårt er ofte svært tragisk. Det kan være bittert og ikke slik vi hadde drømt om. På grunn av dette er latter en form for terapi, en katarsis som lindrer oss i våre mørkeste øyeblikk.
På denne måten klarer Familien Addams å fengsle oss med deres spesielle syn på skjønnhet, rett og galt, moral og humor. De har gjort oss så betatt at de, selv mange tiår senere, fortsetter å slå rekorder og inspirere oss.
