Fabelen om det sorte fåret og verdien av ærlighet

· april 28, 2018

Fabelen om det sorte fåret ble skrevet av Italo Calvino. Som med mange av hans fantastiske historier, er den også full av fantasi. Det er en historie som inneholder et dypt og forferdelig budskap som ikke lar noen føle seg likegyldige.

Fabelen om det sorte fåret forteller om et fjernt sted her på jorden, hvor det var en by hvor alle, absolutt alle, var tyver. Hver av innbyggerne dro ut sent om natten og tok en lommelykt og dirk med seg. Med disse ranet de nabohusene sine.

Neste dag ville alle returnere hjem. De ville finne husene sine hus ranet, selvfølgelig. Det virket ikke i det hele tatt unormalt. Tross alt visste de alle at de var blant tyver som ikke kunne vente med å stjele fra hverandre. Overraskende nok levde denne fjerne byen også i fullstendig fred og harmoni. Det var en kjede. Alle ranet og ingen ble bortført.

På samme måte, i handel, ble alt kjøpt og solgt i form av svindel. Både de som kjøpte eiendom og de som solgte den, lurte hverandre. Samtidig visste regjeringen også å bedra innbyggerne som i sin tur bedro staten hele tiden. Innbyggerne var glade for å leve på dette stedet.

«Livets hemmelighet er ærlighet og rettferdig handel. Hvis du kan forfalske det, har du gjort det.»

– Groucho Marx –

Fabelen om det sorte fåret og den ærlige mannen

I denne fabelen er det et punkt hvor noe bryter med normal rutine. I dette tilfellet var det en ærlig mann som forandret alt. Han kom plutselig til byen og i stedet for å gå ut for å stjele om natten, ble han hjemme. Han leste en bok og røykte pipe.

Tyvene kom til huset hans, men de så lyset på og bestemte seg for ikke å nærme seg. Noen av byens innbyggere begynte å bli sultne. Hvis de ikke kunne stjele, ble kjeden ødelagt. Så bestemte de seg for å snakke med den ærlige mannen og be ham om å revurdere sin holdning. Tross alt skadet det alle. Hvis han ikke ville stjele, var det greit. Men han måtte i det minste la andre stjele fra ham.

mann tenker

Da forstod den ærlige mannen situasjonen. Etter diskusjonen med landsbyboerne begynte han å forlate huset hver kveld og gå til elven. Han forlot det fritt frem for at andre skulle føle seg trygge til å stjele. Men han ville ikke være en tyv selv, og derfor, på mindre enn en uke, var huset hans helt tomt.

Rupturen av likevekt

Ifølge fabelen begynte den ærlige mannens holdning å bryte balansen i byen. Da han nektet å stjele, var det alltid en innbygger som fant huset sitt intakt neste dag. Så begynte noen å samle opp mer enn de trengte.

Samtidig fant de som ville rane den ærlige mannens hus det allerede tomt. Så de kunne ikke spise igjen før neste natt, da de kunne stjele fra et annet hus. På den måten ble det rike og fattige. Noen samlet opp, andre var alltid i underskudd.

Snart bestemte de som hadde samlet mange eiendeler seg for at de ikke lenger ønsket å bli ranet. Men de ville heller ikke slutte å stjele, for da ville de også ende opp i fattigdom. Således bestemte de seg for å betale de aller fattigste som ikke hadde noe å stjele, for å passe på huset deres om natten. Dermed ble det inngått kontrakter, med lønn og bonuser, slik at alt var veldig klart.

Slutten av fabelen om det sorte fåret

Mange i landsbyen ble forvirret av disse endringene. De visste ikke hva de skulle gjøre. For å minne dem om deres rolle, ble fengsler og politiet opprettet. Dette var også slik for at de som hadde akkumulert mye ikke ville føle at deres eiendeler var i fare.

Til tross for alt forsvant ikke tyveriene. Alle fortsatte å stjele, men nå var spillets regler endret. Noen arbeidet ikke og betalte andre for å stjele. Men de rike kunne ikke bli ranet, ellers ble overtrederen bli satt i fengsel.

kvinne i lys

Ingen forsto hvorfor ting hadde forandret seg så mye. Likevel måtte de tilpasse seg, fordi de måtte leve. Hva skjedde med den ærlige mannen? Enkelt – han døde av sult. Han var den eneste som nektet å stjele og den eneste som ingen noen gang forsto. Og slik slutter fabelen om det sorte fåret. Enhver likhet med virkeligheten er mer enn en tilfeldighet.

  • de Ferreiro, A. I. C. (1983). Fabulas modernas (No. 25). Ediciones NAPA.
  • Krishnamurti, J. (2006). Comentarios sobre el vivir (Vol. 3). Editorial Kairós.
  • Polanco, R. (2008). El Objeto de (ha) ser Ciencia en Psicología (sic). Fábulas y desafíos frente a una responsabilidad más profunda que la sola búsqueda de validación. Cuadernos de Neuropsicología/Panamerican Journal of Neuropsychology2(1), 5-10.