Emily Dickinson og hennes indre demoner

oktober 1, 2019
Emily Dickinson tilbrakte sine siste tyve år innelåst på rommet sitt. Hun kledde seg alltid i hvitt, led av migrene, og ba om å bli begravet i en hvit kiste med vaniljeduft.

«Man trenger ikke å være et værelse for å bli hjemsøkt», sa Emily Dickinson. Få figurer i poetikkens verden har vært et slikt mysterium fra et psykologisk standpunkt. Ifølge en rekke eksperter, gir verker som «I felt a Funeral, in my Brain» deg et innblikk i hvorfor hun ville bli inne på rommet sitt hele dagen, og isolere seg fra verden og samfunnet.

Det har vært mange spekulasjoner om en mulig mental lidelse som den berømte amerikanske poeten kanskje har lidd av. Hennes isolering begynte i 1864 da hun var rundt 30 år gammel, og endte den dagen hun døde som 55-åring. Under isolasjonen valgte hun å ha på hvitt og forlot aldri sitt soveroms grenser.

Men denne isolasjonen lot henne fordype seg fullstendig i sine litterære verker. Hennes ensomhet ledet uten tvil til inspirasjon for hennes kunstneriske kreasjoner. Litt etter litt, ble hun likevel mer et spøkelse bak vinduet sitt. Hun var ikke engang i stand til å komme i farens begravelse, som ble holdt i stuen hjemme hos henne selv.

I 2003 publiserte Dr. David F. Maas med doktorgrad fra Texas A&M University en interessant studie kalt «Reflections on Self-Reflexiveness in Literature» (Refleksjoner over selvrefleksivitet i litteraturen). I denne analyserer Maas Divkinsons emosjonelle tilstand.

Etter dette har det kommer flere studier. Gjennom disse kan man få en grov idé om de indre demonene som opptok Emily Dickinson sitt liv. Ironisk nok er det de samme demonene som uten tvil gav henne sin kreative impuls.

Bilde av Emily Dickinson.

Emily Dickinson og hennes indre demoner

Poeter har alltid hatt en ekstraordinær evne til å synke inn i sine egne, komplekse hoder. For eksempel skrev Edgar Allan Poe selv i sitt dikt «Alone» (Alene): «From childhood’s hour I have not been. As others were – I have not seen. As others saw – I could not bring. My passions from a common spring.» (Fra barndom av fantes jeg ei. Som andre var – har jeg ei sett. Som andre så – kunne jeg ei. Min lidenskap formet av en vanlig vår.)

Av en eller annen grunn, var mange av disse dikterne ekstraordinære og brilliante, i tillegg til å være mentalt syke. Og de var også alltid bevisste sin unike tilstand. Emily Dickinson skrev i sitt dikt «I felt a Funeral, in my Brain» at hennes galskap var hennes mest eminente sans. Den lot henne skrive og føle de dypeste vanskeligheter.

Migrene hos Emily Dickinson

Noe man trenger å forstå om Emily Dickinson, er at, som hos mange andre, led hun ikke kun av én enkelt psykisk lidelse. Det finnes bevis for at hun led av mange problemer, som migrene.

Sosialangst og agorafobi

Noen eksperter på Emily Dickinsons verker foreslår spesielt én idé. Ifølge dem, var valget om å isolere seg seg fra verden og leve i ensomhet på rommet sitt, en bedre måte for henne å konsentrere seg om arbeidet sitt på. Men noen aspekter må tas til etterretning:

  • For det første, var isoleringen hennes absolutt. Hun fikk ikke besøk og så ikke familien sin, som bodde i samme hus. 
  • Hun foretrakk å kommunisere med brødrene og nevøene sine fra bak døren sin når det var mulig.
  • Hun skrev også brev til sine venner.

Datidens leger informerte familien hennes om at Emily led av en sjelden sykdom kalt «nervøs utmattelse». Nå for tiden assosierer de fleste psykiatere disse symptomene med sosial angst og alvorlig agorafobi. 

Emily Dickinson sine demoner er det mange mener er opphavet til hennes store suksess.

Schizofren personlighetslidelse

I sin bok Wider Than the Sky: Essays and Meditations on the Healing Power of Emily Dickinson, (Videre enn himmelen: Essayer og meditasjoner rundt de helbredende kreftene til Emily Dickinson), snakker Cindy MacKenzie om hvordan Dickinson brukte diktene til å kontrollere sykdommen sin. Hun var alltid veldig bevisst på at det var noe galt med henne. Hun visste også et disse indre demonene, som hun kalte dem, forkludret fornuften, sansene og balansen hennes.

Steven Winhusen, en lege fra Johns Hopkins University, utførte en interessant studie på Emily Dickinson. Etter hans mening, led den berømte poeten av en schizofren personlighetslidelse. Det finnes en rekke grunner bak denne konklusjonen, inkludert den veldig grafiske informasjonen hun avslører i diktene sine, behovet for isolasjon og måten forfatterskapet hennes gikk i oppløsning på. Tankene hennes, det kreative geniet og følelsene som gjennomsyret diktene hennes, passer utvilsomt inn i denne diagnosen.

Konklusjon

Emily Dickinson døde av Brights sykdom 15. mai 1886. Det var den samme nyresykdommen som interessant nok også endte Mozarts liv. Hun ble begravet i byens kirkegård i en hvit kiste med vaniljelukt, etter instruksjonene hun etterlot seg. 

Årsaken bak isoleringen hennes er, og har alltid vært, en gåte. Selv om hemmeligheten hennes etterfulgte henne i graven, etterlot hun en stor arv. Til tross for de enorme lidelsene hun opplevde, gav hun oss den store gaven av sine verker, utvilsomt på grunn av disse «indre demonene».

  • Maas, DF (2003). Reflexiones sobre la autorreflexividad en la literatura. Et Cétera, 60 (3), 313.
  • Winhusen, S. (2004). Emily dickinson y la esquizotipia. The Emily Dickinson Journal, 13 (1), 77–96.
  • Thomas, H. H. (2008). Wider than the sky: Essays and meditations on the healing power of Emily Dickinson. The Emily Dickinson Journal, 17(2), 113–116,124.