Du savner meg, men jeg bryr meg ikke: det var en grunn til at jeg dro
Du savner meg, men det var en grunn til at jeg dro og jeg kan ikke la det påvirke meg mer. Når jeg lukket den døren, etterlot jeg en fortelling om ulik kjærlighet. Et forhold som aldri var satt pris på. En endeløs maskerade som sluttet å være gøy når jeg prøvde å være lykkelig mens jeg plukket opp mine knuste deler.
Deler av masken din falt på meg da jeg prøvde å fjerne den uten å ødelegge den – fordi jeg trodde at bak egoismen din det var noen som var såret. Hver gang jeg prøvde ble jeg bare mer skitten. Jeg husket alle løftene som ble lagd og knust.
Jeg vet du savner meg, men jeg dro fordi jeg følte at det hadde vært slutt lenge. Det var falsk kjærlighet som kun møtte dine behov. Det var et spill som jeg bestandig tapte fordi jeg aldri fikk sjansen til å spille selv om jeg fortsatt så på det som “vårt.”
Jeg lukket ikke døren for å såre deg. Jeg lukket døren fordi av og til må du stå opp og slutte å være en rekvisitt i et skuespill du aldri forsto. Ja – jeg lukket den døren og nå kan jeg ikke bli påvirket av at du savner meg.
Den falske illusjonen av å slå opp
Det er håp og ønsketekning gjemt bak slamring av dører. Det bedrar et ønske om at den andre personen vil åpne opp øynene deres og endelig savne det de tok for gitt.
Når vi gjør dette, saboterer vi selvtilliten og egenkjærligheten vår. Vi gir 100% av oss selv og vi godtar deres tvil og ubesluttsomhet.
Så føler vi at vi har seiret når de ser etter bruddet at de trenger oss. Men vi oppdager ikke at det å få dem til å innrømme at de savner oss ikke er den virkelige seieren. Den virkelige seieren er å lukke døren for godt når du ga alt, men fikk ingenting til gjengjeld.
På den andre siden, det er ingen seier å ha en fortelling av endeløse sjanser og konstant håp om at de vil endre seg. Å lukke døren for godt er ikke nådeløst. Det handler om selvrespekt.
Vi utsetter vår indre ro for dem som om vi ikke fortjener alt selv. En dag oppdager vi at vi er fortæret fra innsiden og et “unnskyld” som er for sent endrer ikke på noe.
Å si ja til et “jeg savner deg, kom tilbake” uten endring er som å si ja til en russisk rulett av forhold.
Kjærlighet betyr aldri at du forlater verdigheten din
Kjærlighet gir oss ikke verdighet, selv om det kan gi oss vinger. Det kommer gjemt i de små tingene som gjør hverdagen vår spesiell.
“Her er noen få regler som jeg vet er sanne om kjærlighet og ekteskap: hvis dere ikke respekterer den andre personen, kommer dere til å få store problemer. Hvis dere ikke vet hvordan man inngår et kompromiss, kommer dere til å ha store problemer. Hvis dere ikke kan være åpen om det som skjer mellom dere, kommer dere til å ha store problemer. Og hvis dere ikke har like verdier i livet, kommer dere til å ha store problemer. Verdiene deres må være like.”
– Mitch Albom-
Fri, fredfylt kjærlighet, hvor hver person beholder deres uavhengighet er annerledes enn “kjærlighet” hvor det er kun utnyttelse og følelsesmessig isolasjon. Det er ikke fri kjærlighet, det er en obligasjon.
Så når du lukker en dør, tenk på hva som brakte deg dit. Ikke lengt etter fortiden; du tok denne avgjørelsen for en grunn. Ikke prøv å gjenskrive en fortelling som aldri var god til å begynne med.
Hvis de virkelig savner deg burde de gjort noe med det for lenge siden. Tiden for deg er nå.
