Den kinetiske familietegningstesten
Den kinetiske familietegningstesten er en av de mest kjente emosjonelle evalueringene for barn. Den gir en forståelse for hvordan barnet eller ungdommen oppfatter sine nærmeste relasjoner. Det er en enkel måte å forstå kvaliteten på forholdene og kommunikasjonen på, og hvordan barn bygger deres virkelighet basert på familieforhold.
Denne diagnostiske testen har eksistert i over seks tiår. Psykiaterne Burns og Kaufman utviklet den i 1970, og den er nå et av de vanligste verktøyene som brukes til å evaluere personlighetene hos barn mellom 5 og 16. Selv om det er fagfolk i dag som tviler på påliteligheten av prosjektive teknikker som tretesten eller den kinetiske familietegningstesten, er deres gyldighet godt undersøkt.
“En av de mest heldige tingene som kan skje med deg i livet er, tror jeg, å ha en lykkelig barndom.”
– Agatha Christie –
Det er viktig å nevne at leger bruker denne testen sammen med andre, mer standardiserte metoder. Intervjuer, tester og evalueringer som denne kan sammen gi nok informasjon for en nøyaktig diagnose. Faktisk blir denne evalueringen bedre hvert år. Det er en enkel og rask måte å bedre forstå barnas følelser, familieforhold og følelsesmessig modenhet.
Hva er målet med den kinetiske familietegningstesten?
Som du sikkert allerede vet intuitivt, er tegning og alltid et symbolsk sted hvor barn avslører mye om seg selv. Tegning og lek er to ideelle ressurser for psykologisk diagnose av barn. Det er derfor den kinetiske familietegningstesten er en nyttig ressurs for alle barnepsykologer og terapeuter. Den kan hjelpe helsepersonell å oppnå følgende mål:
- Forstå de problemer som barnet eller ungdommen har i familien.
- Forbedre kvaliteten på følelsesmessige bånd.
- Se hvordan de ser på familieforhold og hva de føler om dem.
- Identifisere eventuelle konflikter med enkelte familiemedlemmer.
- Vurdere barnets eller ungdommens emosjonelle og psykiske modenhet.
- Evaluere familiens kommunikasjonsstil.
- Finne ut hva barnet eller ungdommen er bekymret for hjemme.
Det er også viktig å nevne at det viktigste ved denne testen er det emosjonelle aspektet. Evalueringen prøver ikke bare å få pasienten til å tegne noe. I stedet bør helsepersonell fremme komfortabel, flytende dialog med barnet mens de tegner. Barnet skal åpne seg, linje for linje. Kort sagt, tegningen skal hjelpe barnet til å frigjøre sine følelser, emosjoner og bekymringer.
Hvordan bruker terapeuter den kinetiske familietegningstesten?
Terapeuter og psykologer bruker den kinetiske familietegningstesten på følgende måte:
- Først gir de barnet et stykke papir og fargeblyanter.
- Miljøet bør være behagelig. Barnet skal føle seg trygt og sikkert.
- Deretter ber de barnet eller ungdommen om å tegne sin familie.
- De forteller barnet at tegningen ikke blir gradert. Tanken er at de skal være avslappet mens de tegner. Hvis de nyter opplevelsen, enda bedre.
- Senere, når figurer begynner å ta form, kan terapeuten begynne å stille spørsmål.
- En måte å få mer informasjon under testen er å stille følgende spørsmål: Hvem er dette? Hva gjør de? Kommer du overens med ham/henne? Hvem er den lykkeligste? Hvem er den mest ulykkelige?
Det er også viktig at psykologen noterer seg rekkefølgen der barnet skaper ulike elementer i tegningen. I tillegg bør de også indikere om barnet visker ut noe, klusser noe ut, nøler, etc.
Hvordan vurderer helsepersonell testen?
I begynnelsen hadde den kinetiske familietegningstesten et psykoanalytisk fokus. Følgelig ble analysen av testen i flere år gjort gjennom en Ødipus-linse eller Freuds stadier av psykoseksuell utvikling. I dag er tolkningen mer standardisert. Terapeuter bruker statistisk informasjon så vel som den personlige situasjonen til hvert barn eller tenåring.
Her er noen av retningslinjene for evaluering av den kinetiske familietegningstesten:
- Størrelse og plass. Store tegninger angir trygghet og sikkerhet. I kontrast viser små figurer som står fast i et hjørne frykt og usikkerhet.
- Kurver og rette linjer. Tegninger med vinkler og kurver viser energi og modenhet. Tegninger med få figurer og/eller stereotype og grove figurer, derimot, viser umodenhet og inhibering.
- Rekkefølge og avstand. Et aspekt som terapeuter bør vurdere er rekkefølgen der barnet tegner hver figur. Barn tegner vanligvis moren først, eller den personen de føler seg nærmest følelsesmessig. En annen viktig detalj å vurdere er avstanden som barnet setter mellom forskjellige personer på tegningen.
- Utelatelse av visse personer. Et vanlig mønster er at noen barn velger å ikke tegne seg inn i kjernefamilien. Dette er noe som er viktig å vurdere og huske på. På samme måte kan utelatelse av en av foreldrene eller søsknene symbolisere avvisning.
Til slutt, husk at terapeuter ikke stoler utelukkende på den kinetiske familietegningstesten for å gi en diagnose. Men når den brukes i forbindelse med intervjuer og andre standardiserte tester, gir den nok informasjon til en mer nøyaktig og konkret vurdering.
For å oppsummere, er dette verktøyet, som enhver annen prosjektiv test, et vindu inn til et barns følelser, og tegningen er middelet. Foran et tomt ark kan barna gjerne uttrykke frykt, bekymring og andre underliggende problemer.
Videre lesning:
Action, Styles, and Symbols in Kinetic Family Drawings – KFD – An Interpertiv Manual
