Den borromeiske knuten i psykoanalysen

Den borromeiske knuten er en analogi for å forstå hvordan hjernen fungerer. Det har sin opprinnelse i Lacans arbeid i psykoanalysen.
Den borromeiske knuten i psykoanalysen

Siste oppdatering: 26 desember, 2020

Ettersom psykoanalyse er komplekst, bruker mange eksperter metaforer og analogier for å gjøre ideer enklere å konseptualisere. En av disse analogiene er om den borromeiske knuten, en briljant måte å forklare hvordan hjernen vår fungerer.

Å lære om den borromeiske knuten er et streif inn i lacansk psykoanalyse, som utforsker forskjellige aspekter ved individuelle tanker, følelser og atferd. Den ser også på et individs forbindelse til virkeligheten.

Jaques Marie Emile Lacan var en fransk psykoanalytiker og psykiater født i 1901. Han var en av de mest relevante personene i samtidens franske strukturalisme. Hans teorier ble møtt med like deler aksept og avvisning. Han var involvert i den freudianske bevegelsen og forårsaket noe anspenthet med den internasjonale foreningen for psykoanalytikere. Faktisk endte han opp med å distansere seg fra foreningen. I 1964 grunnla han École Freudienne de Paris.

Hans bidrag til psykoanalyse var relatert til filosofi, lingvistikk og kunst. Han var venn med kunstnere som Andre Breton og Salvador Dalí og han samarbeidet med Heidegger, Strauss og Hegel. Lacans arbeid er ganske kontroversielt. Noen mener at det ikke har freudianske røtter, selv om Lacan selv gikk inn for å gå tilbake til til Freud. Han argumenterte med at psykoanalytikere ikke er nøytrale lyttere og la stor vekt på ubevisste ønsker og nytelse.

Jaques Lacan er en stor del av teorien om den borromeiske knuten.
Jaques Lacan.

Hva er den borromeiske knuten?

Den borromeiske knuten refererer til tre sammenkoblede ringene som former en knute (eller en kjede). Dersom én av ringene ble kuttet, ville alle tre blitt separert. Symbolet kommer fra bildet i familieskjoldet til Borromi-familien.

Lacan brukte denne knuten for å beskrive strukturen til de snakkende subjektene, delt inn i følgende deler:

  • Det imaginære. Dette er det første registeret, og er assosiert med bilder. I bunnen ligger strukturen av selvet, som utvikles gjennom bilder av andre, gjennom identifisering, og starter med moren.
  • Symbolsk register. Dette er i bunn og grunn lingvistikk. Det er tilknyttet det intersubjektive feltet der vi utveksler informasjon med andre. Det har også å gjøre med kunnskapsfeltet, kultur og det store “annet”.
  • Det reelle. Dette er alt som ikke kan bli representert med bilder eller språk. Med andre ord det ikke-kunnskapelige, utenkelige, eller det du motstår. Det er annerledes enn virkeligheten ettersom virkeligheten er måten du forstår verden på, så det passer inn i symbolske eller imaginære registre. Det reelle på sin side, mangler mening.

Derfor er den borromeiske knuten en topologi. I sin bok On the Names of the Father, foreslår Lacan at de tre registrene er tilstedeværende hos ethvert subjekt. I tillegg må de være knyttet sammen for at subjektets virkelighet skal være konsistent og kunne opprettholde en diskurs og sosial tilknytning til andre. Dermed bestemmer de forskjellige måtene de knytes sammen noens mentale struktur.

Den borromeiske knuten har mange assosierte konsepter.

Konsepter som er assosiert med den borromeiske knuten

På et punkt i Lacans teori, er det kun tre registre i den borromeiske knuten. Lacan la senere til et fjerde register, som han kalte sinthom. Det bringer sammen det reelle, det imaginære og det symbolske.

Sinthom hjelper subjektet med å forankre seg selv på en slik måte at de kan koble seg på virkeligheten og tilpasse seg den. Det virker som en enklave for subjektet. Dersom det blir frigjort, kan det lede til psykose.

Et annet konsept fra Lacan er The Name of the Father, som virker som en grunnleggende lov. Det er den essensielle betydningen som lar disse tre registrene forbli lenket sammen. Så Lacan mente at den faderlige funksjonen er ankeret til individets symbolske aktivitet, slik loven pålegger. 

Man kan også assosiere knuten med objektet ettersom det er en annen del av ønsket som gjør at du føler at noe mangler i livet ditt. Det har også med tap å gjøre. Så subjektet, i tillegg til å ha disse tre registrene, blir drevet av impuls.

Språk går gjennom impulsene og motiverer individet mot det ønskede objektet. Dersom man tilfredsstiller behovet sitt, vil man oppleve nytelse. Dersom man ikke gjør det, vil man oppleve frustrasjon. Til slutt, når du motsetter deg virkeligheten, oppstår spekteret.

Din mentale struktur

For å konkludere, representerer den borromeiske knuten sammenkoblinger som utgjør din mentale struktur. Det symbolske viser deg at det finnes lover som regulerer samhandlinger og er dypt tilknyttet språk. noe som utgjør verden. Det imaginære har å gjøre med speilbildet av kroppen som lar deg identifisere deg selv. Det reelle er alt relatert til eksistens, de tingene som ikke gir mening og er vanskelige å ordlegge.

Så måten knuten din er knytt (eller ikke), bestemmer din mentale struktur. Sinthom oppstår også som et fjerde register som forebygger utbruddet av psykoserelatert atferd. Kort fortalt, er den borromeiske knuten en fascinerende analogi for å forklare hvordan hjernen fungerer.


Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.


  • Lacan, J. (1953). Lo simbólico, lo imaginario y lo real. De los nombres del padre, 11-64.

  • Lacan, J. (1956/1996). El seminario. La relación de objeto, Buenos Aires: Paidós.


Denne teksten tilbys kun til informasjonsformål og erstatter ikke konsultasjon med en profesjonell. Ved tvil, konsulter din spesialist.