De bisarre dagene med svartedauden

Svartedauden desimerte mellom 30 til 60 % av den europeiske befolkningen i middelalderen. Det var en pandemi helt utenom det vanlige som fremdeles skremmer mange mennesker den dag i dag.

En dag ankom en kontaminert last til en havneby av stor kommersiell betydning, som hadde 100.000 innbyggere. På under en måned, døde 300 mennesker om dagen av denne pandemien. Til slutt hadde 10% av menneskene i byen gått bort. Dette er kjent som svartedauden.

Den eksakte årsaken til pest-pandemien er fortsatt ukjent. Menn, kvinner, barn, eldre, bønder, håndverkere, prester og riddere omkom på grunn av den. Det var umulig å flukte fra den.

Du leser ikke en historie om zombier. I Valencia i 1348, kalte Aragóns krone det svartedauden. Sett deg selv i skoene til de lidende, og prøv å forstå handlingene deres, tenk på hva de tenkte på, og hvorfor de gjorde de tingene de gjorde. I denne artikkelen vil du lære om hvordan svartedauden var, samt utviklingen og konsekvensene.

Et sykt Europa

Midt i det 14. århundre ankom svartedauden Europa, der den ble en av historiens verste demografiske katastrofe. De fleste innbyggerne i den Den gamle verden visste om den, ettersom de hadde levd med den i flere tiår allerede, og de var nødt til å leve med den i et par tiår til. Den hadde imidlertid ikke vært så ille siden tiden med Justinian I den store, i det 6. århundret. Folk var til og med mer redd for svartedauden enn spedalskhet (lepra).

Historikere er sikre på hvordan svartedauden kom seg inn i Europa: gjennom Caffa, i Krim. Den mongolske hæren beleiret byen og angrep den med noe verre enn sverdene sine. Mongolene selv sa at de kastet infiserte døde kropper over bymurene.

Du trenger imidlertid ikke å knytte svartedauden bare til mongolene. Ingen murer i byen kunne holde rotter og lopper unna. Etter denne advarselen løp handelsmenn fra Genova tilbake til Italia, men det var for sent. Middelhavet var nå en bro for sykdommen, og på et år var Vesten fordømt.

Alle veier førte til svartedauden

I en stund trodde folk at svartedauden spredde seg gjennom luften. Lukten fra de råtne kroppene, samt gresk medisin og astrologisk overtro, pekte nemlig på dette. Rotter og lopper var den sannsynlige årsaken til pestens raske spredning. Selv to uker etter smitten, var det ingen symptomer. Fem dager senere, var døden uunngåelig.

Ved hver havn i den infiserte byen, var det et nytt utbrudd. Folk som rømte fra byene tok med seg pesten til landet, hvor sykdommens demografi ble enda verre. Hovedhandelsrutene og pilegrimsveiene var fylt av svartedauden.

I møte med døden

I disse dager mener historikere at det var byllepesten, men andre epidemier, som Ebola eller miltbrann, kan heller ikke utelukkes. Symptomene måtte ha vært forferdelige. De kjente svarte flekkene, hoste, vrangforestillinger og betennelse, var tegn på døden var rett rundt hjørnet. Bortsett fra smitte gjennom luften og gjennom dyr, var blod også farlig. Leger kunne ikke håndtere sykdommen.

Denne demografiske krisen hadde konsekvenser som hungersnød, foreldreløse barn og ødelagte avlinger. Det er også vanskelig å skille dødsfall forårsaket av svartedauden fra dødsfall som ikke er knyttet til denne sykdommen.

Hva skjedde etter svartedauden?

Frankrike, Spania, England, Italia og Spania mistet opptil 50% eller 60% av befolkningen sin, men enda høyere tall enkelte steder. Alfonso XI fra Castille var blant ofrene, akkurat da han beleiret Gibraltar. Det førte til og med til våpenhvile i hundreårskrigen.

Etter svartedauden var det fortsatt kaos. Jøder ble brukt som syndebukker, noe som var vanlig på den tiden. De ble beskyldt for å forgifte folk, og ble også angrepet av grupper av folk. I et dekadent samfunn var konvensjonalisme ubrukelig. I svartedaudens tid var det mer prostitusjon, blant andre unoter, som kanskje var en desperat form for carpe diem. Å prøve å få tilgivelse ble normen, ettersom folk ville bli kvitt sine synder før de gikk døden i møte.

Interessant nok, var det en interessant økonomisk konsekvens: mye land ble frigjort. Mange av de overlevende bøndene hadde tilgang til dette landet. I et samfunn på randen av å dø ut, var andre menneskers død en gave til de levende, selv om samfunnet etter svartedauden ønsket velkommen til renessansen.