Bortskjemte barn blir bortskjemte voksne når de vokser opp

Å oppdra barn har blitt et veldig komplisert fenomen og vi forstår fortsatt ikke hvorfor det er slik. Det er mange foreldre som går ut deres vei for å forsikre at barnet deres er lykkelig. I forfølgelsen av dette ønsket, møter de ofte en paradoksal situasjon – desto mer de prøver, jo mindre oppnår de. Slike bortskjemte barn er de som lider mest av det de ikke har. 

De sier at de nye generasjonene “var født utslitte”. Mange av dagens barn vet ikke hva en alarmklokke betyr. Alarmen kan ringe flere tusen ganger og de vil forbli i sengen, som om ingenting skjedde. Foreldrene må rope etter dem flere ganger for å få dem opp i tide til skolen.

Mange foreldre vet at dette ikke er rett. Til tross for dette, lar de det fortsette, fanget i dynamikken som de selv skapte. Kanskje de ikke vil ta det opp med barnet fordi de føler at de ikke har autoriteten til å gjøre det. Eller så bærer de vekt på skuldrene sine og prøver å føle seg bedre ved å være mer tolerante. Derfor ender de opp med bortskjemte barn.

Sannheten er den at mange barn i dag har blitt veldig late. De rer ikke opp sengen og de har ingen idé om hva som må gjøres for å vaske klærne eller for å stryke dem. Av og til er de ikke så små lengre. Av og til når de en viss alder men oppfører seg fortsatt som om de er yngre. Hva er det som skjer?

Jeg vil ikke at barna mine skal gå gjennom det jeg måtte…

Noen foreldre mener at barn ikke må gjøre visse oppgaver. Det virker som om anstrengelse og vanskelige situasjoner skaper de verste demonene som barna deres kan møte. Derfor er det enklere å ikke be dem om å gjøre slike ting. Disse foreldrene idealiserer livet og gir det “Eden-lignende” vilkår. Det er det de vil ha for deres barn. Et fargerikt paradis hvor de kan vokse opp uten noen problemer.

De bygger et slags “alt inkludert-hotell” i hjemmet. Rom og mat tilbys uten at barna må ta vare på “deres ting”. Og ikke for å nevne andres greier. Varm mat er tilberedt og senga er myk og bestandig redd opp. Dette er det som skaper bortskjemte barn.

Det slutter ikke her. Disse foreldrene lærer også barnet å bøye verbet “å spørre” når de vil ha noe. Det er det et barn kan best – å spørre. Det er det eneste de må gjøre for å få det de vil ha. “Hvordan kan vi ikke gi dem den beste telefonen hvis det vil hjelpe selvtilliten deres?”, “Hvorfor ville vi ikke kjøpe de beste klærne? Jeg vil ikke at folk skal si at de ser hjemløse ut!”

Tanken om at “Jeg vil ikke at barnet mitt skal gå igjennom det jeg gikk gjennom” er noe som har ført til – og fortsetter å føre til – katastrofe. Kanskje det representerer en måte å veie opp for våre egne problemer på, uten å løse dem, eller våre egne limitasjoner. Det er ikke rett å oppdra barna våre kun med kjærlighet. Barn trenger å lære oppfyllelse og hvordan de ikke skal være late. 

Hvem er ansvarlig for hvem?

Mange foreldre er redde for å skjemme bort barna sine. Deres frykt er rimelig spesielt hvis vi tenker på at fysisk aggresjon mot foreldre har økt i alle land i vesten. I noen land har det økt mer, mens i andre har det økt mindre. Men generelt sett er prosenten allerede et tosifret tall. En stor gruppe barn straffer foreldrene på en fysisk måte. Andre straffer dem emosjonelt. Det virker som om en stor del av samfunnet er blitt tyrannisert av “rampunger”.

Mange foreldre har heller ikke evnen til å ta avgjørelser uten å rådføre seg med barnet deres. Vi må stille spørsmålet: rådfører de seg med dem eller… ber de om lov? Foreldrene vil kanskje dra på ferie for å besøke foreldrene sine, men barnet deres vil ikke. Så de spør barnet først for å unngå problemer. Det er en frykt for hva barnets reaksjon vil være og skaden de kan forårsake.

Å skape bortskjemte barn

Resultatet av disse typene av oppdragelse er rett og slett en ubrukelig person. Men ikke bare det. Slike bortskjemte barn blir dovne, unødvendig arrogante, intolerante og egoistiske. Akkurat den type person som en far eller mor vil holde barna deres unna. Akkurat den typen person som lever uten fordeler, ikke engang for dem selv.

Våre besteforeldre og oldeforeldre brukte “beltet” eller “stokken”. Men det er ikke nødvendig å ha en militær måte å lære barn å bli ansvarlige voksne på. Faktisk er det en enda mer forkastelig måte enn overdreven toleranse fordi det setter barnets integritet i fare.

Men, en ting er sikkert – det er faren eller moren som tar avgjørelsene. De burde også involverer barnet i huslige oppgaver og utdele ansvar uten noen hvis og men. En krenkende forelder vil skape et svekket barn. Ettergivende og lydige foreldre skaper ubrukelige barn. Foreldre som vet hvordan de skal etablere og opprettholde grenser med affeksjon, oppdrar sterke barn. Og svake foreldre må leve med bortskjemte barn.