Betydningen av tilknytningsbåndet
Du vet sikkert allerede at forhold til menneskene rundt deg er viktige i livet ditt. For eksempel dine foreldre, venner og partner … men hvorfor er det sånn? Hvorfor er tilknytningsbåndet så viktig?
Her vil du kunne fordype deg i tilknytningsforholdene som vi alle etablerer i barndommen og hvorfor de er så viktige i vår utvikling.
Viktigheten av tilknytningsbåndet
Den engelske psykoanalytikeren, John Bowlby, (1985) hevdet at tilknytning er enhver form for atferd som resulterer i at et individ kommer nær en annen person de anser som viktig.
I løpet av barndommen er prioriteten for ethvert menneske å opprettholde tilknytningsbåndet til sine referansefigurer (far, mor eller en annen viktig person) for enhver pris.
Hvis dette båndet brytes, vil barnet måtte utvikle balansestrategier for å tillate dem å regulere seg selv emosjonelt.
Når de når ungdomsårene, er deres prioritet ikke bare å opprettholde tilknytningsbåndet til disse figurene, men også å se etter lignende følgesvenner og velge sentimentale partnere (Crittenden, 2015).
Avhengig av hvordan de lærte å regulere seg selv i barndommen, vil de vise en viss tendens til å gjenta visse atferdsmønstre når det kommer til samhandling i ungdomsårene og senere i voksen alder.
Vi lærer å regulere oss selv ut fra våre primære relasjoner og tilknytningsfigurer.
Hvilken rolle har disse figurene?
Funksjonene til tilknytningsfigurer
Som regel er funksjonene til tilknytningsfigurer i barndommen rettet mot å oppnå følelser av verdi og trygghet.
Sikkert fundament
Dette betyr å utøve rollen som en sikker base. Å være der for barnet som en trygg base der de kan utforske verden. Hvis en forelder ikke er emosjonelt godt regulert, vil barnet sannsynligvis føle seg utrygt når det gjelder å utforske miljøet og lære.
Men hvordan kan du være en trygg base for barnet ditt? Her er noen av dens egenskaper: (Vargas og Chaskel, 2007)
- Empati. Forstå barnet ditt og sett deg selv i deres sted. Det er ekstremt viktig at de føler seg sett.
- Følsomhet. Adekvat tolkning av hva barnet ditt trenger. Trenger de å spise? Er de tørste? Har det skjedd noe med dem mens du var borte?
- Respons. Evnen til å svare tilstrekkelig på deres behov, uten å gå til ytterligheter.
- Tilgjengelighet. Gir forsikring om at du vil være tilstede, både fysisk og emosjonelt, når barnet ditt trenger deg.
- Emosjonell validering. Evnen til å støtte barnet ditt emosjonelt og, når det er nødvendig, administrere visse sanksjoner. Selvfølgelig er alle ytterligheter ikke sunne.
En trygg havn
En annen viktig funksjon av referansefiguren er å gi følelsen av en trygg havn. Å være noen de kan henvende seg til for å få beskyttelse hvis de føler at de er i fare.
For eksempel er Martin Helenas far. Helena husker at da hun var liten, var faren hennes alltid veldig sint når han kom hjem fra jobb. Når hun ba om hjelp med leksene, reagerte faren ofte med å kjefte på henne og bli sint på henne.
Hvis foreldre er truende figurer eller ikke hjelper barnet med å roe seg ned, må de se etter andre figurer eller strategier for å regulere seg selv.
Funksjonen til den trygge havnen er å la barnet utforske og gradvis bevege seg bort fra omsorgspersonene sine. I denne sammenhengen er lek veldig viktig. Gjennom dette sammen med utforskning, lærer barnet å skape grunnleggende ressurser for sin emosjonelle og fysiske autonomi på senere stadier. Men hvis de føler seg redde eller truet, blir det umulig å utforske og leke.
Konsekvensen av å ikke ha en sikker base og ly
Når et barn lærer at foreldrene deres ikke er trygge beskyttende figurer, opplever de behovet for å søke etter alternative emosjonelle reguleringsmekanismer. For eksempel andre mennesker, materielle ting eller aktiviteter som hjelper til med å regulere dem (Hilburn-Cobb, 2004).
Avhengig av interaksjonen de har hatt med sine omsorgspersoner, utvikler barnet en rekke indre driftsmodeller (Bowlby, 1995). De inneholder minnene, troen, målene og strategiene som er skapt basert på tidligere erfaringer (Botella, 2005).
Disse modellene vil være grunnlaget for at barnet bygger huset de skal bo i resten av livet, både som tenåring og voksen. Men hvis fundamentet til huset er svakt, kan det bli skadet og må repareres. Det kan til og med kollapse. På samme måte kan kan individet med et svakt fundament kollapse i møte med ethvert større tilbakeslag. Eller, deres tilpasningsmekanismer vil ikke oppfylle sine funksjoner.
Men hva skjer når moren opptrer på en måte og faren på en annen måte? I dette tilfellet kan tilknytningsforholdet etablert med hver figur være forskjellig. Derfor kan driftsmodeller variere fra en omsorgsperson til en annen.
For eksempel kan et barn føle seg ekstremt trygg i forholdet til moren sin, men likevel føle seg redd for sin far. De kan også ha ulike tilknytningsmodeller og relasjoner til andre viktige figurer. For eksempel en onkel, en bestemor, en lærer, etc.
Tilknytningsstiler kan endres
I lys av ovenstående kan du kanskje lure på om dette kan endres. Svaret er ja. Faktisk er indre modeller ikke rigide og lite fleksible. De kan modifiseres basert på tilknytningsfigurene vi møter gjennom livet.
Selvfølgelig må vi nevne at av og til kan måtene vi forholder oss til andre og oss selv på, sammen med vår tro og reguleringsstrategier, være kilder til konflikt og ubehag. Hvis dette er tilfelle, er det tilrådelig å gjennomgå psykologisk terapi for å lære alternative måter å håndtere situasjonen på.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Hernández Pacheco, M. 2017. Apego y Psicopatología: La ansiedad y su origen. Madrid. Ed: Desclée de Brouwer.
- J. Siegel, D. 2017.Tormenta cerebral: el poder y el propósito del cerebro adolescente. Barcelona. Ed: Alba.
