Barn og selvmord - uforståelige tragedier
Barn representerer den med sårbare delen av vårt samfunn. Deres ærlighet og oppfinnsomhet gjør de til enkle mål for ale former av hån, bedrag og svik. På samme måte er det ofte barn som er slemmest med andre uten å virkelig forstå skaden de påfører. Av den grunn er barn og selvmord fremdeles et meget komplekst tema. Det har mange nyanser og faren ved å gjøre feil med barn som har denne atferden er stor.
Døden er en hendelse som er vanskelig for barn å forstå. Dersom en kjær person dør, kan mange barn fortsette å spørre etter de. Andre fortsetter å inkludere de i deres nåværende liv. Samtidig er andre fornøyde med den klassiske forklaringen at “de er på et bedre sted”. Faktum er at de forklaringene et barn får om en slik hendelse kan være mangfoldige. Alle kan være forskjellige fra hverandre og ikke alltid korrekte.
Når det er sagt, å akseptere at barn og selvmord i det hele tatt kan nevnes i samme åndedrag, noe som er utenfor vår forståelse. I voksenlivet, er det vanlig at under visse omstendigheter kan vi fantasere om ideen rundt å begå selvmord. Selvfølgelig uten å faktisk gjennomføre det. På den andre siden, er en moden person klar over at døden er irreversibel. Men, et barn er ikke like klar over dette. Barn og selvmord fortsetter å være et tema som genererer veldig mange spørsmål men meget få svar.
Barn og selvmord – Samantha Kuberski
2. desember i 2009, fant Samantha Kuberskis mor sin 6-år gamle datter død. Samantha hadde festet et belte rundt sin egen hals og hengt seg selv fra toppen av en vugge. Til tross for familiens og helsepersonellets innsatser, var det ingenting som kunne gjøres for å redde livet hennes.
Få timer tidligere hadde jenta kranglet med moren sin. Både moren og en av hennes søstre oppholdt seg i forskjellige rom da tragedien fant sted. Ifølge politiet var det ingen beviser som pekte mot at familien hadde noe som helst å gjøre med den tragiske hendelsen.
Det er vanskelig å få seg selv til å tro at en slik ung jente ville ta en beslutning om å gjøre noe sånt som dette. Det var mye spekulasjon rundt om dette selvmordet kunne ha vært en ulykke. Men denne teorien passet ikke sammen med beviset som politiet fant. Mange spørsmål dukket opp. Var det en lek som hadde gått galt? Var det hennes måte å unnslippe sinne som hadde oppstått fra den tidligere krangelen med moren? Var dette et forsøk på å skade eller straffe moren? Eller var det hennes egne skyldfølelse som drev henne til denne handlingen?
“Hvis du endrer måten du ser på ting, vil tingene du ser på forandres.”
– Wayne Dyer –
Karl Menninger og komponentene av selvmordsatferd
Selvmord kan studeres fra et sosiologisk eller psykologisk synspunkt. I Samanthas spesielle tilfelle spilte den psykologiske faktoren en grunnleggende rolle. En av de teoriene som passer bedre til denne saken, er den som ble foreslått av den amerikanske psykiateren Karl Menninger.
Som følge av hans ulike studier på dette temaet, kom han til en interessant konklusjon. Selvmord kan bli oppfattet som et invertert mord. Sinnet og hatet en pasient føler ovenfor en annen person kan være årsaken til deres egen død. Menninger fant tre ulike komponenter av fiendtlighet: ønsket om å drepe, ønsket om å bli drept, og lyst til å dø.
På den ande siden er det ekstremt sjelden at vi ser et barn som er så ungt begå selvmord. Barn under 10 år tenker vanligvis ikke på ideer rundt selvmord dersom det ikke er visse risikofaktorer involvert. Dermed var de viktigste personene til å bli undersøkt av politiet de i Samanthas innerste ring, hennes nærmeste familie.
Å utelukke kriminelle handlinger
Til tross for hvordan det kanskje ser ut, var det ikke noe bevis som tydet på at jenta hadde lidd noen form for misbruk. Menneskene som kjente henne fremhevet hennes muntre og snille natur. Dette gjorde det faktum at hun tok sitt eget liv enda mer uforståelig. Var Samantha virkelig klar over hva hun var i ferd med å gjøre? Ifølge psykologen Kirk Wolfe var hun ikke klar over det i det hele tatt.
“Til de er 9 eller 10 år gamle, forstår ikke barn den sanne betydningen av død. På denne alderen, oppdager de at døden markerer et punkt man ikke kan komme tilbake fra.”
Denne uttalelsen var sterk støttet av agentene som var ansvarlige for saken. Fra begynnelsen av nektet de kategorisk for at en 6-årig jente kunne ha begått selvmord. Selv etter rettsmedisinerne regnet det som selvmord, var ideen om at Samantha ikke forstod hva som ville skje med henne, fremdeles gyldig.
Barn og selvmord, bør vi snakke om det?
Dette fører oss til å spørre oss selv om det er anbefalt å snakke om selvmord med barna våre. Det er nødvendig at døden generelt sett ikke anses som et tabu-emne for dem. Det er et svært vanskelig og komplisert problem, så vi må behandle det med respekt og empati.
Å snakke med dem om et tema de må møte og håndtere før eller senere, er veldig gunstig. Døden er en uunngåelig prosess som kommer for oss alle en dag. Vi må alle tåle veldig vanskelige situasjoner gjennom livene våre. Det er derfor vi må gjøre det klart for dem at det alltid finnes andre alternativer enn selvmord. Selv om vi til tider ikke kan se det klart.
I denne forstand bør vi fortelle dem at selvmord er et emne som alle andre, et emne man kan snakke om. Dermed lærer de å uttrykke sine følelser om det, enten de har opplevd selvmordet til en slektning eller ikke. Å la dem dele sin frykt og problemer kan forhindre tragiske og ekstreme beslutninger, både i nåtid så vel som i fremtiden.