Arzy-eksperimentet: Spøkelsene sitter i hodet

Har du noen gang følt at noen andre var der, selv når det ikke var det? I denne artikkelen skal vi fortelle deg om de vanlige, imaginære oppfatningene vi alle har opplevd. De forteller en fascinerende historie om hvor delikat hjernen vår er.

Arzy-eksperimentet har prøvd å bevise noe få har våget å gjøre tidligere. I lang tid har alt som er relatert til endringer i oppfatningen vår, for eksempel å se skygger eller føle en tilstedeværelse, blitt behandlet som paranormale ting. Men takket være nye teknikker for forskning av hjernen kan vi nå studere det meste av dette gjennom en vitenskapelig linse.

Alle har følt minst en gang at noen så på dem. Selv om du sannsynligvis har vært i tvil om dine egne sanser, gjør det deg ikke “gal”. Dette er fordi hjernen er et så komplekst sanseapparat at eventuelle endringer kan føre til feil i oppfatningen.

Arzy-eksperimentet

Shahar Arzy er professor ved Swiss Federal Institute of Technology, Lausanne, Sveits. Han har bevist at det er et fysiologisk aspekt ved hallusinerende tilstander og hjerneområder som er involvert i multisensorisk assimilering.

Det å føle at noen andre er i nærheten av deg når det ikke er det, er noe som har blitt beskrevet av både psykiatriske pasienter og mentalt stabile mennesker.

Hvordan gjennomførte han eksperimentet?

I eksperimentet sitt klarte Arzy å fremkalle en sensasjon av at det var en annen skygge i rommet i et subjekt. Det gjorde han gjennom fokal elektrisk stimulering.

Arzy gjennomførte eksperimentet på et subjekt som ikke hadde noen historie med mentale problemer. Han stimulerte motivets temporoparietale veikryss (TPJ). Hver gang Arzy stimulerte dette området, begynte emnet å føle at det var en skygge bak ham.

Variasjoner av Arzy-eksperimentet

Arzu gjentok eksperimentet på subjektet i andre posisjoner, men skyggen vil alltid være på samme sted med hensyn til subjektet. Det tyder på at skyggen ganske enkelt er en projeksjon av vår egen kropp.

Dette vil sannsynligvis skje på grunn av en multi-sensorisk eller sensorisk-motorisk prosesseringsendring som et resultat av TPJ-stimulering. Det som gjør det enda mer interessant er at vi pleide å knytte TPJ til egenbehandling og skillet mellom jeget og andre.

Arzy-eksperimentet: TPJs rolle

Som navnet antyder, er det temporoparietale krysset den delen av hjernen der parietale og temporale lapper møtes. Parietallappen har et sterkt forhold til kroppens somatosensoriske og motoriske kartlegging.

Den temporale floraen omhandler språkbehandling og skaper forbindelser med subkortikale områder for emosjonell prosessering. Men møtepunktet mellom disse to lappene, TPJ, er ikke bare et sted for flersensorisk assimilering. Det er også relatert til selvbehandlende kognitive aspekter.

TPJ og utenom kroppen-opplevelser

Arzy-eksperimentet fokuserte på en intens aktivering av denne delen av hjernen fordi den behandler ting som:

• Psykiske bilder av deg selv.
• Visuelt-romlig perspektiv og plassering.
• Skillet mellom selv og andre.
• Vestibular og multisensoriell assimilering.

Da Arzy stimulerte TPJ i dette eksperimentet, opplevde ikke subjektet skyggen som en projeksjon av seg selv. De opplevde det som en tilstedeværelse utenfor. Det fenomenet skyldes tinninglappens rolle i vår språklige selvfølelse.

Følelsen av at noen andre er der

Det første spørsmålet du kanskje stiller deg selv etter å ha lest om Arzy-eksperimentet, er: hvordan har det seg at vi ikke er klar over dette nivået av dissosiasjon? Bør vi være det? Eksperimentet antyder at disse sensasjonene føles eksterne for forsøkspersonene. Teorien er at hjernens “følelse av seg selv” er ekstremt skjør.

Enhver strukturell, elektrisk eller funksjonell endring kan derfor føre til feil i oppfatningen. Med andre ord, vår følelse av oss selv, eller vår evne til å skille mellom oppfatningen av vår egen kropp og alt annet, er ikke så stabil som vi trodde.

Arzy-eksperimentet: Rollen til amygdala

Amygdala er en subkortikal struktur som er en del av hjernens limbiske system. Denne nervesystemstrukturen er en grunnleggende del av behandlingen av den emosjonelle siden av opplevelsene våre.

Eventuelle endringer forårsaket av TPJ-stimulering føles fremmed for hjernen din, og det er derfor din umiddelbare reaksjon er frykt. Du er ikke vant til følelsen av å oppleve kroppen din som utenfor deg selv. Derfor gir amygdala en negativ emosjonell respons som ofte kan ende opp med å forverre hallusinasjonene.

Hva slags opplevelser kan denne sensoriske illusjonen føre til?

Opplevelsene kan være veldig varierende. Fra et klinisk synspunkt vil den overordnede opplevelsen være “utenom kroppen-opplevelser”. De vanligste er:

• Det føles som om du flyter.
• Du ser på kroppen din utenfra deg selv.
• Du føler en ekstern tilstedeværelse.
• Du har ekstremt klarsynte tanker og drømmer.

Er disse opplevelsene tegn på mental sykdom?

Som Arzy viser i eksperimentet sitt, kan disse opplevelsene skje like ofte hos forsøkspersoner uten historiske problemer med mental helse.

Det finnes imidlertid noen forhold der mennesker opplever uvanlige ting på grunn av hjerneforandringer. For eksempel:

• Søvnparalyse. Disse er knyttet til hypnagogiske og hypnopompiske hallusinasjoner. Søvnparalyse er når en person våkner før h*n har kontroll over kroppen sin. De vil prøve å bevege seg, men kan ikke på grunn av muskellammelsen. Som en konsekvens blir hjernens oppfatning av bevegelse endret.
• Epilepsi og intense migrener. Elektriske hjerneforandringer kan forårsake lignende effekter som Arzy beskrev i eksperimentet.
• Nevrodegenerative sykdommer. Hallusinasjoner er veldig vanlig med disse sykdommene. Forverring av nervevev fører til sensoriske assimilasjonsproblemer. I de fleste tilfeller vil eldre mennesker som opplever dette assosiere den ytre tilstedeværelsen med en kjær venn eller familiemedlem.

Men det er også noen tilfeller der den sensoriske prosesseringen kan forstyrres av andre årsaker:

• Overdrevent stress.
• Søvnmangel.
• Sensorisk deprivasjon.

Hjernen vår er fascinerende!

Arzy-eksperimentet vil overraske selv de mest skeptiske leserne. Evnen vår til å gjenkjenne våre egne kropper er så mye mer sammensatt og skjør enn vi skulle tro.

Men det er ikke alt. En del av problemet er også at vi nettopp har vurdert disse tingene som “paranormale” i lang tid. Men nå beviser vitenskapen at det ikke alltid er tilfelle.

Å se en skygge mens du går eller tenke at en dukke er en person, ligner på små hallusinasjoner. Det er små feil i oppfatningen som ikke sier noe om din mentale helse. Å forstå mer om hvorfor de skjer, kan imidlertid hjelpe oss med å forstå oss selv bedre.