Andy Warhol og tidskapslene hans

oktober 13, 2019
Andy Warhol var den viktigste kunstneren i popkunstbevegelsen på 1900-tallet. I løpet av karrièren sin, lagde han over 600 tidskapsler med spesifikke åpningsdatoer. Finn ut hva han fylte dem med, og hvorfor, i denne artikkelen.

Andy Warhol er sannsynligvis det største navnet som kom ut av popkunstbevegelsen på 1900-tallet. Populariteten hans banet veien til å bli en av de mest anerkjente artistene i verden. Andy Warhol ble født 6. august i 1928 i Pittsburgh, Pennsylvania, og var både maler og filmskaper. I tillegg til dette satte han sammen over 600 tidskapsler gjennom karrièren sin.

Mange betrakter han som både faren av, og hovedfiguren i popkunstbevegelsen på 1969-talet. Den masseproduserte kunsten han laget var en kritikk av banaliteten til USAs kommersielle kultur.

Han var en god publisist, for seg selv i alle fall, som klarte å projisere et bilde av seg selv som en upersonlig, tom kunstner. Når det er sagt, var han også en kjendis, en forretningsmann og en vellykket sosialklatrer. I denne artikkelen skal vi se nærmere på livet til denne fantastiske kunstneren og noen av de viktigste temaene i kunsten hans.

Andy Warhol – liv og virke

Warhol var sønn av sovjetiske innvandrere fra det som i dag er landet Slovakia. Han ble uteksaminert fra Carnegie Institute of Technology (nå Carnegie Melon) i 1949, med en utdanning i grafisk design.

Senere flyttet han til New York City, hvor han jobbet som en kommersiell illustratør i nesten et tiår.

Warhol begynte å male rundt slutten av 1950-tallet og opplevde en plutselig popularitet i 1962. Dette var den tiden han stilte ut malerier av Campbell-suppebokser, Coca-Cola-flasker og kopier av Brillo-såpebokser av tre.

Andy Warhol var meget god på å promotere seg selv.

I 1963 masseproduserte han en rekke av disse bildene, bilder av hverdagslige forbrukerprodukter. Han brukte en teknikk som kalles silketrykk. Ikke lenge etter det begynte han å trykke uendelige versjoner av kjendisportretter i sterke og kontrasterende farger.

Silketrykk var det perfekte mediet for Warhol fordi han, ved å kontinuerlig produsere de samme bildene om og om igjen, gjorde kulturelle ikoner til meningsløse, dehumaniserte figurer. For han, representerte disse ikonene tomheten i den amerikanske materialismen, og hans mangel av emosjonell tilknytning til sin egen kunst.

Kanonisk

Hvis du tar en rask titt på estetiske teorier, vil du se at mennesket har assosiert kunst med skjønnhet i veldig lang tid. Kunst gjorde verden vakker, og fremstilte den vanligvis gjennom realistiske scener. Det var en representasjon av kjente og kjære ting.

Men etter hvert som vi har beveget oss fremover i tiden, har disse trendene, som alle trender, utviklet og endret seg. Samtidig har det alltid vært et tydelig skille mellom «høykultur» og «lavkultur». Men, det får oss til å stille spørsmålet: Hva skal betraktes som kunst?

Kanonen er ikke satt i stein, og vi har om-evaluert den gjennom tidene, men populære ting har alltid blitt sett på som en del av «lavkulturen». I det miste frem til 1900-tallet. I løpet av denne tiden begynte kunstneriske påvirkninger å komme fra populære kilder, ikke bare «høykulturen». TV, nyheter og musikk begynte å dukke opp i kunsten.

I en verden der alt kunne kjøpes, kommersialiseres og derfor avhumaniseres, var denne dehumaniserte kunsten revolusjonerende. Det var et rop til fordel for popkultur og mot det vestlige samfunnet. Kunsten måtte ikke lenger bare være vakker, fordi kunsten, som samfunnet, hadde utviklet seg.

Warhols arbeid plasserte han i spissen for den voksende popkunstbevegelsen i USA frem til hans død 22. februar i 1987 i New York City.

And Warhol og tidskapslene

Fra 1974 og fremover fylte Andy Warhol 610 tidskapsler med personlige eiendeler, forseglet dem og lagret dem.

Noen ser på denne massive samlingen av kapsler som en rekke kunstverk. Da Andy Warhol-museet i Pittsburgh begynte å åpne dem og katalogisere innholdet, innså de at tidskapslene inneholdt dagligdagse, meningsløse gjenstander.

For eksempel, fant de ting som avisartikler, søppelpost, halvspiste smørbrød og klipte tånegler. Det var også fotografier som var ment å bli større prosjekter, oppdragsbrev og noen få faktiske kunstverk.

Stiftelsen Andy Warhol leide inn et team av arkivister for å gå gjennom alt fra kvitteringer fra taxier til fanbrev. Jobben deres var å pertentlig katalogisere hvert eneste objekt, ta bilder av dem og undersøke (de ofte veldig rare) gjenstandene. Deretter brukte de all informasjonen til å fylle en database.

Betydningen bak Andy Warhols tidskapsler

Å pakke ned gjenstander fra overflaten av dagliglivet ble en viktig del av kunstnerens kreative arbeid. Tidskapslene er en revestrek, en vits rettet mot den vestlige kulturen. De er en satirisk refleksjon rundt den vestlige livsstilen.

Til den dagen han døde, opprettholdt Andy Warhol alltid tanken om at «Jeg kan være en kunstner uten å lage noen kunst. Jeg er kunsten». Han løftet seg opp som kunstner og nådde en status som kulturikon. En kunstner var ikke lenger en person som gjorde verden vakker, de var eksentriske visjonærer. Som Warhol sa, «Det er skjønnhet i alt».

Andy Warhols tidskapsler handler i bunn og grunn om døden, det samme kan sies om hans portretter av Marilyn Monroe og Elvis. Han gjorde død og søppel til kunst. Velkomstkort, gratulasjonskort, et askebeger stjålet fra en luksuriøs restaurant, et bilde av Elvis, gavepapir og sløyfer, et «ikke forstyrr»-skilt fra Beverly Wilshire-hotellet, osv…

«En kunstner er noen som produserer ting som folk ikke behøver.»

-Andy Warhol-

Kunst laget av Andy Warhol.

Søppel kan være kunst

Warhol var forut for sin tid på mange måter, og han plukket ut hver av disse gjenstandene med omhu, for å gi dem hver sine egne 15 minutter i rampelyset. Det er vanskelig å komme på en annen kunstner som kunne ha holdt fast ved alt søppelet og sett på det som kunst.

En venn av Francis Bacon lagret og auksjonerte deretter bort gjenstander som hadde tilhørt han etter hans død. Men, Bacon trodde nok ikke at hans gamle sjekkhefter hadde noen form for kunstnerisk verdi.

Warhol mente at alt søppelet på skrivebordet hans var verdifullt, og at dersom andre mennesker også så det på den måten, kan det bli kunst. Så kunst ville ikke være et ideal, noe kanon. Det ville heller være et synspunkt, som er mye vanskeligere å oppleve. Det er derfor disse tidskapslene gir oss et så fascinerende perspektiv på Andy Warhol, en av 1900-tallets viktigste kunstnere.

Andy Warhol-modellen

Andy Warhol var ikke alene heller, det er andre mennesker som også mener at tidskapslene hans har en iboende verdi. En fan betalte hele 30.000 dollar for å få æren av å åpne den siste tidskapselen.

«Mennesker er født ensomme, men de danner lenker overalt – tusenfrydkjeder – av interaktivitet. Sosiale handlinger er provisoriske former, ofte modige, noen ganger latterlige, alltid rare. Og, på en måte er enhver sosial handling en forhandling, et kompromiss mellom «hans», «hennes» eller «deres» ønske og ditt.»

-Andy Warhol-

Warhol skapte en sammensatt kunstnerisk persona som lekte med konseptet av kunstneren som kjendis, og som forretningsmann. Andre artister har kopiert denne modellen i ettertid, og det er en modell som fremdeles ser ut til å fungere.

Andy Warhol ble et ikon, et symbol på en tidsperiode og en revolusjon. Hans dehumaniserte kunst og refleksjoner rundt nye behov, nye forbruksformer og nye livsstiler. Han tok skikkelsen til kunstneren fra å være en møysommelig håndverker til noen som var gjenkjennelige, en eksentrisk person med et spesielt syn på verden, der kunstneren er kunsten.

  • Ribas, J., & Warhol, A. (1990). Comprar es más americano que pensar. Ajoblanco, 21, 22-41.
  • Honnef, K. (1991). Andy Warhol, 1928-1987: el arte como negocio. Benedikt Taschen.
  • Warhol, A., & Covián, M. (1981). Mi filosofía de A a B y de B a A. Tusquets.
  • Smith, J. W. (2001). Saving Time: Andy Warhol’s Time Capsules. Art Documentation: Journal of the Art Libraries Society of North America, Volumen 20, número 8. Pp. 8-10.