Ableisme: en form for diskriminering

Ableisme er en ekstremt utbredt måte å tenke på i den vestlige verden. Imidlertid gjenspeiler det ikke bare feilinformasjon og uvitenhet, det skader også det sosiale materialet. Men hva er det og hvorfor er det så skadelig?

Ableisme er en negativ fordom mot mennesker som har en funksjonshemming eller funksjonelt mangfold. De som holder seg til denne tankemåten mener at alle enten må rette seg etter majoritetens normer og vaner eller bli ekskludert.

Dessverre er ableisme en av de mest utbredte formene for diskriminering. Dessverre ser mange mennesker verden fra dette perspektivet, spesielt fordi ideen om et kompetitivt samfunn dominerer, der de sterkeste råder. Det er til og med mange som ikke tror at disse ideene er en form for ekskludering, men en slags «naturlig utvalg».

Folk som viser denne fordommen anser funksjonshemming som en «feil». De mener at alt som avviker fra majoritetsnormen eller akseptert normalitet er en defekt og ikke en manifestasjon av mangfold på samme måte som etnisitet, kjønn eller seksuelle preferanser. Denne ideologien er et hinder for å bygge rettferdige samfunn.

Kunnskap og diskriminering

Ableisme er ikke en teori eller en doktrine, men en ideologi. Det er et system av tro og praksis der det bare er én måte å forstå menneskekroppen og dens forhold til miljøet på. Grunnlaget for denne ideologien er at visse kapasiteter er mer verdifulle enn andre. Derfor blir de som ikke besitter dem sett på som mindreverdige.

Kapasitetene som er estimert som overlegne er majoriteten eller snarere de som er verdsatt av markedet innenfor rammen av produksjonen. Ableistene mener disse evnene bør være universelle og at andre ikke har noen verdi. Som en konsekvens av dette dømmer de andre basert på om de har slike egenskaper eller ikke.

I utgangspunktet skiller ableisme mennesker inn i to grupper: de som er produktive i form av det formelle markedet og de som ikke er det. Fra dette synspunktet blir de som ikke fullt ut samsvarer med den rådende produktivitetsmodellen uønskede mennesker. Samtidig blir deres ønsker og behov ignorert. Dette etablerer barbarisk diskriminering.

Uttrykket for ableisme

Ifølge en artikkel publisert i Actas de Coordinación Sociosanitaria eksisterer det multippel, sammensatt og interseksjonell diskriminering. Den første oppstår når individet opplever flere episoder med diskriminering, på grunn av ulike faktorer som kan oppstå til enhver tid. Den andre kombinerer de diskriminerende elementene i et bestemt tilfelle, og skaper ytterligere vanskeligheter.

Den tredje diskrimineringen er den interseksjonelle typen, der alle de diskriminerende faktorene virker samtidig. For eksempel forekommer det hos personer med nedsatt funksjonsevne som har lavt utdanningsnivå, fordi det er vanskelig for dem å få tilgang til utdanning. På sikt påvirker dette deres innlemmelse i arbeidsmarkedet. I sin tur slår det ut i sosiale fordommer.

En artikkel publisert i Revista Argentina de Educación Superior sier at det er to manifestasjoner av ableisme på utdanningsnivå. På den ene siden er det oppfinnelsen av «gjennomsnittsstudenten», og på den andre «funksjonshemmingsproblemet» (også oppfunnet). Dette opprettholder ableistisk ideologi.

«Internalisert evne er et helse- og velværeproblem som materialiserer seg i en rekke komplekse psykiske, sosiale og fysiske konsekvenser.»

 – Jóhannsdóttir, Egilson & Haraldsdóttir –

Kapasitet og funksjonalitet

Et av de mest tvilsomme punktene ved ableisme er at i denne ideologien forveksles begrepet kapasitet med funksjonalitet. En artikkel publisert i tidsskriftet, Política y Sociedad, spesifiserer at kapasitet refererer til evnen til å utføre noe, mens funksjonalitet refererer til muligheten for å fremme en handling, på en spesifikk og nyttig måte for andre.

For eksempel kan en person ha evnen til å skrive vakre dikt, men dette anses kanskje ikke som funksjonelt siden det ikke gir direkte fordeler i en bestemt form for produksjon eller marked. Et dikt kan stille spørsmål ved disse realitetene eller skape nye følsomheter i møte med dem. Poesi avslører livet, men det gjør ikke produksjonen raskere eller mer effektiv.

I dag snakker vi om mennesker med ulike evner i stedet for «mennesker med funksjonshemninger». En artikkel publisert i Art and Identity Politics hevder at funksjonshemmede på grunn av sine begrensninger bruker livet på å gjenopprette mulighetene som andre hadde fra begynnelsen. Dette spenner fra skolegang og jobb til fritid og nytelse.

For eksempel er en blind person ikke i stand til å gjøre visse ting. Men som det fremgår av tusenvis av eksempler, er det mange ting de kan gjøre. Det de ikke kan er å jobbe på en vanlig fabrikk.

Funksjonelt mangfold: en måte å mestre evnen på

Funksjonelt mangfold er et konsept som blir stadig sterkere, spesielt når det gjelder å konfrontere ableisme. Begrepet ble foreslått av humanisten, Javier Romañach Cabrero, i 2005. Det er definert som fenomenet der mennesker har forskjellige kapasiteter fra hverandre og til og med presenterer store forskjeller i seg selv gjennom livet.

Av det foregående følger det at evner ikke er en statisk og uforanderlig virkelighet, men snarere en dynamisk sfære i konstant transformasjon. Derfor, akkurat som det eksisterer kulturelt og seksuelt mangfold, er det også plausibelt å snakke om funksjonelt mangfold. Samfunn bør ikke være ensartede, men akseptere disse forskjellene, siden de er berikende.

Det foregående er enda mer overbevisende med tanke på at maskiner allerede erstatter mennesker i mange oppgaver. Det betyr ikke at vi alle blir deaktivert i møte med disse enhetene, men snarere at vi må utvikle ny kapasitet i møte med dem. Av denne grunn tror mange at ableisme er en ideologi som er bestemt til å forsvinne.