Å identifiere seg med sin overgriper

Vi kommer alltid til å såres i våre forhold til andre mennesker. En misforståelse, en uvanlig situasjon eller manglende toleranse kan føre til konflikt. Men det oppstår også situasjoner hvor aggresjon og voldsomheter går for langt og vi blir nødt til å komme oss vekk fra de som skader oss.

Uttrykket “å identifisere seg med sin overgriper” kommer fra Sandor Ferenczi og ble plukket opp av Anna Freud. Begge to er psykoanalytikere men med noe forskjellig synspunkt på problematikken. Det dreier seg om en paradoksal form for oppførsel som best kan forklares som en forsvarsmekanisme som gjør at offeret for et overgrep begynner å oppføre seg som sin overgriper.

Selv i situasjoner av frykt og isolering kan offerets innstilling til overgriperen bli patologisk, og følelser som beundring, takknemlighet og identifikasjon kan utvikle seg.

Et typisk eksempel på identifikasjon med overgriper er oppførselen til enkelte jøder i nazistenes konsentrasjonsleir. Noen av fangene begynte å oppføre seg på samme måte som vaktene og misbrukte andre fanger. Denne formen for oppførsel kan ikke bare avfeies som en enkel måte å prøve å “imponere” sine overgripere på.

Når du beundrer eller elsker personene som skader deg

Et klassisk eksempel på identifisering med overgriperen er Stockholmsyndromet. Denne termen brukes på offer for kidnapping som etablerer et emosjonelt bånd med sin kidnapper.

Dette syndromet kalles også for et “bånd av frykt” eller et “traumatisk bånd”. Det brukes for å beskrive offer som har en fordelaktig oppførsel og følelser ovenfor sin overgriper, og negative innstillinger til det som går mot deres overgripers vilje og intensjoner.

Når noen opplever å være i nåden til en overgriper føler de både redsel og angst, noe som kan lede til en barnslig regresjon. Denne regresjonen oppleves som en form for takknemlighet ovenfor overgriperen som de ser på noen som ivaretar deres behov. Dermed går også offeret tilbake til det å være et barn.

Det er overgriperen som gir dem mat, lar dem gå på toalettet osv. Som svar på denne “generøsiteten” føler offeret ikke annet enn takknemlighet ovenfor sin overgriper fordi vedkommende lar dem leve. De glemmer at det er den samme personen som er årsaken til deres lidelser.

Overgriperens vanligste fremgangsmåte er å skremme sitt offer når vedkommende befinner seg i en forsvarsløs tilstand. Det vil si, overgriperen misbruker offeret når vedkommende er sårbar. På dette tidspunktet er offeret vettskremt og har vanskelig for å beskytte seg selv mot skade. Oppførselen vi her diskuterer oppstår fordi offeret er overbevist om at de vil ha større sjanse for å overleve om de underkaster seg selv.

Den emosjonelle tilknytningen

Den emosjonelle tilknytningen et offer for mishandling har ovenfor sin overgriper er egentlig en overlevelsesstrategi. Når forholdet mellom offer og overgriper forstås, er det lettere å forstå hvordan offer kan forsvare, støtte og til og med elske sine overgripere.

Sannheten er at denne typen av situasjoner ikke bare oppstår med kidnappinger. Du kan se den samme forsvarsmekanismen i mange, og dessverre langt vanligere situasjoner, som voldelige forhold.

Mange nekter å anmelde, og noen betaler til og med kausjon for deres kjærester og ektemenn, selv om de har blitt fysisk og psykisk mishandlet av dem. De kan til og med krangle med og gå i veien for politi når de prøver å redde dem fra voldsomme situasjoner.

Det er visse forhold som fremmer identifikasjon med overgriperen; som vold i hjemmet eller trakassering på arbeidsplassen. Denne mekanismen kan også aktiveres i mer tilfeldige voldsepisoder som overfall eller voldtekt. Men uansett hvilket tilfelle det gjelder, så kan livet bli uutholdelig om denne problematikken ikke løses.

Trauma som kommer fra opplevelser av vold etterlater dype spor i hjertet. Det er derfor den mekanismen som vi kaller identifisering med overgriper aktiveres, selv når det i grunnen ikke finnes et nært forhold til overgriperen.

Det som skjer er at de frykter overgriperen så mye at de ender opp med å imitere dem. Dette for å kompensere for frykten en eventuell konfrontasjon produserer. Et eksempel på dette er når et offer for bevæpnet overfall kjøper en pistol for å forsvare seg selv. Denne innstillingen forsvarer deres bruk av den typen vold de selv har vært utsatt for.

Fra offer til overgriper

Offer for misbruk har en risiko for å selv bli overgripere. Dette skjer når offeret sliter med å forstå hva som har skjedd dem, men ikke klarer det. Det er som om deres personlighet vitres vekk i forvirringen, noe som igjen skaper et tomrom. Et tomrom som langsomt fylles med karakteristikkene til overgriperen og som ender opp med å bli til identifisering med overgriperen.

Det er viktig å forstå at hele denne prosessen utvikles ubevisst. Det er som en skuespiller som blir så oppslukt av karakteren han spiller at han ender opp med å bli selve karakteren. Offeret tenker at hvis de adopterer karakteristikkene til overgriperen, så kan de nøytralisere vedkommende. De blir så besatt av dette målet at de prøver om og om igjen. Som et resultat av denne dynamikken ender de opp med å ligne på sin overgriper.

Dette fører til en kjedereaksjon som ender i en ond voldssirkel. En sjef er voldelig med en ansatt, den ansatte er voldelig med sin kone, konen er voldelig med sine barn, barna er voldelige mot hunden og hunden ender opp med å bite sjefen. Eller når en folkegruppe bruker vold mot en annen, som da opplever at de har rett til å utsette sine overgripere for samme vold. De tror at de bare svarer på volden, mens de faktisk imiterer en oppførsel de egentlig avviser.

Dessverre vil en stor andel personer som har opplevd traumatiske situasjoner og som ikke klarer å overkomme problematikken eller søker hjelp, kunne komme til å reprodusere samme trauma i andre mennesker. For noen vil dette virke som en selvfølgelig konsekvens, mens det for andre vil virke motstridende, men det er bare sånn det er.