Verdirelativisme: å differensiere mellom godt og ondt

Har du hørt om verdirelativisme?

Moral er forstått som en sett av normer, tro, og vaner som styrer oppførselen til mennesker (Stanford Universitet, 2011). Moral er det som dikterer rett og galt. Med andre ord, lar det oss diskriminere mellom passende og upassende tanker og handlinger.

Men, det som virker enkelt på papir kan føre til spørsmål når vi leter mer. Et svar på disse tvilene og motsigelsene de genererer er basert på verdirelativisme.

Moral er hverken objektivt eller universalt. Faktisk, til og med i blant folk av samme kultur, finner vi forskjeller i moral. Selv om disse er mindre enn de funnet blant kulturer, h vis vi sammenligner moralen av to kulturer blir forskjellen mye større. I tillegg, innen samme samfunn, kan sameksistensen av forskjellige religioner skape mange forskjeller. (Rachels and Rachels, 2011).

En nær slektning til moral er konseptet av etikk. Etikk er søken etter de universale prinsippene av moral (selv om det er ulike forfattere som anser etikk og moral som samme sak. F.eks. Gustavo Bueno).

De som studerer etikk analyserer moral i forskjellige kulturer for å finne lignelser, universale prinsipper. Globalt sett er etiske oppførsler offisielt registrert i menneskerettighetserklæringen.

Vestlig moral

For flere år siden dømte Nietzsche (1996) den vestlige feiringen av det han kalte for «slavemoral». Han avskydde denne moralen fordi han mente at de største handlingene kunne ikke stamme fra menn, men bare av en gud utenfor oss selv. Og moralen som Nietzsche kastet bort er ansett som jøde-kristen i dens opprinnelse.

Til tross for dens filosofiske kritikk, er denne moralen fortsatt i live, selv om den blir mer og mer liberal. Gitt kolonialisme og dets herredømme av den vestlige verden, er jøde- kristen moral den mest utbredte. Og dette faktumet kan av og til skape problemer.

Ideen av at hver kultur har en idé om moral blir kalt for kulturrelativisme. Hver kultur har en tekst som forklarer deres “kode” for god oppførsel, som koranen eller de hindistiske vedaene (Santos, 2002).

Kulturrelativisme

Å evaluere en annen moral fra ditt moralske ståsted kan være en totalitær skikk. Fordi vanligvis når du gjør det får du en negativ evaluering full av stereotyper. Derfor vil vi nesten bestandig avvise moraler som ikke tilpasser seg til våre moraler. Vi vil kanskje til og med stille spørsmål ved de moralske kapasitetene til andre som ikke har samme system som oss.

For å forstå hvordan ulike moraler omgås, må vi se på Wittgensteins forklaring (1989). Den forklarer moral på en veldig enkel måte. For å forstå det bedre, la oss prøve et eksempel: bruk et rent ark og tegn en del sirkler på det. Hver sirkel vil representere en ulik moral og det er tre muligheter for hvordan disse sirklene vil omgås:

• Først, de to sirklene vil ikke overlappe.
• To, en sirkel er inni den andre.
• Tredje mulighet, to sirkler overlapper, men ikke hele veien.

To sirkler som overlapper representerer to ulike moralkoder som har noe til felles. De har ulik grad av likhet avhengig av hvor mye de overlapper. I tillegg, er det større sirkler som representerer moral som inkluderer flere normer, og mindre sirkler som henviser til mer spesifikke normer.

Verdirelativisme

Men, det er en annen paradigme som foreslår at det ikke er noe moral i noen kulturer. I stedet, foreslår verdirelativisme at hver person har sin unike moral (Lukes, 2011).

Se for deg at hver sirkel fra det forrige eksemplet er moralen til en person, i stedet for i en kultur.

Fra dette perspektivet, alle moraler akseptert uansett hvem de kommer fra eller i hvordan situasjon de var gitt. Det er tre ulike posisjoner innen verdirelativisme:

• Beskrivende verdirelativisme (Swoyer, 2003): denne posisjonen er når det er uenigheter om hvilken oppførsel som er rett, selv om konsekvensene av hver oppførsel er den samme. Men, beskrivende relativister forsvarer ikke nødvendigvis toleransen av all oppførsel til tross for disse uenighetene.
• Meta-etisk verdirelativisme (Gowans, 2015): ifølge denne tankegangen, er sannheten eller falskheten av en dom ikke den samme universalt. Derfor kan ingen bedømmelser være objektive. Bedømmelser er relative på grunn av tradisjoner, overbevisninger, tro eller samfunnsvaner.
• Normal verdirelativisme (Swoyer, 2003): fra denne posisjonen, er det trodd at det ikke er noen universal moral standard. Derfor kan man ikke dømme andre mennesker. All oppførsel må være tolerert, selv når det går imot det du tror på.

Det faktumet at moral forklarer en større menge oppførsler, eller at flere mennesker er enige, betyr det ikke at det er korrekt. Men, det betyr heller ikke at det er ukorrekt.

Verdirelativisme antar forskjellige moraler som vil føre til uenigheter, som fører til konflikt hvis det ikke er en dialog eller en forståelse (Santos, 2002). Derfor er det å finne en felles grunn den beste måten å etablere sunne forhold på, både mellom mennesker og mellom kulturer.

Bibliografi

Gowans, C. (2015). Moral relativism. Stanford University. Link: https://plato.stanford.edu/entries/moral-relativism/#ForArg

Internet encyclopedia of philosophy. Link: http://www.iep.utm.edu/ethics

Lukes, S. (2011). Relativismo moral. Barcelona: Paidós.

Nietzsche, F. W. (1996). La genealogía de la moral. Madrid: Alianza Editorial.

Rachels, J. Rachels, S. (2011). The elements of moral philosophy. New York: McGraw-Hill.

Santos, B. S. (2002). Hacia una concepción multicultural de los derechos humanos. El Otro Derecho, (28), 59-83.

Stanford University (2011). “The definition of morality”. Stanford Encyclopedia of Philosophy. Palo Alto: Stanford University.

Swoyer, C. (2003). Relativism. Stanford University. Link: https://plato.stanford.edu/entries/relativism/#1.2

Wittgenstein, L. (1989). Conferencia sobre ética. Barcelona: Paidós.