Verbale overgrep i barndommen setter spor
Verbale overgrep som finner sted under barndommen får direkte følger for barns helse. Vi er allikevel ikke alltid bevisst på disse konsekvensene, kanskje fordi vi forvirrer det med bruken av stygge ord. Men det går langt dypere enn dette.
Verbale overgrep er et direkte angrep på offerets selvfølelse. Og i dette tilfellet dreier det seg om angrep på barn. I dette tilfellet betyr overtramp og overgrep på barn også overtramp og overgrep på et psykologisk plan. National Child Traumatic Stress Network (NCTSN) har konkret informasjon om dette og ifølge dem er verbale overgrep den vanligste formen for vold.
Det er derfor viktig at vi som foreldre er bevisst på måten vi snakker til våre barn på. Vi burde kontrollere det, og være spesielt varsomme med måten vi påpeker feil og irettesetter dem på.
Grunne til at verbale overgrep etterlater dype spor
Det er en grunn til at verbale overgrep etterlater spor. Den viktigste årsaken er at barndommen er et kritisk stadium i vår utviklingsprosess. I denne perioden er nervesystemet og hjernen svært sårbare for ytre stimuli. Alt som foregår i våre omgivelser påvirker altså barnet på en eller annen måte.
I følge J. Pindel så starter utviklingen av nervesystemet ved unnfangelsen og pågår fram til den føtale perioden. Prosessen gjenopptas etter fødselen og avsluttes ikke før barnet har nådd voksen alder. Det er derfor normalt at barn er sårbare for nevropsykologiske skader under barndommen.
Utgivelsen Review of the Neuropsychology of Child Abuse: Neurobiology and the Neuropsychological Profile of Abuse Victims Furing Childhood har mye relevant informasjon på temaet. Den hevder blant annet at verbale overgrep i barndommen kan føre til hukommelsesproblemer. Det kan også føre til problemer når det gjelder språk og den intellektuelle utviklingen. Det kan i alvorlige tilfeller føre til at barn ikke klarer skolegangen.
“Forandringer i hjernen som er av den funksjonelle og strukturelle typen ser ut til å kunne forklare fremtidige nevropsykologiske funksjoner hos personer som har blitt utsatt for overgrep i barndommen.”
Neuropsychology of Child Maltreatment and Implications for School Psychologists
– A.S Davis, L.E Moss, M. Nogin, N.Webb-
Så, hvilken fasade skjuler disse verbale overgrepene seg bak? Av og til rettferdiggjør vi våre metoder ved å kalle dem for “læring” og “oppdragelse”, og vi sier at vi gjør så godt vi kan.
Å straffe er å klandre
Mange foreldre vet ikke hvordan de kan oppdra barna sine på enn annen måte enn ved å fokusere på det negative, det som ikke fungerer. Når barnet gjør noe bra, blir det derimot ikke nevnt. Det er fordi foreldre ofte tenker at det er sånn det skal være. Om barnet påpeker dette misforholdet er det ikke uvanlig at forelderen svarer “du har jo bare gjort det du burde gjøre”.
Men å bare fokusere på de negative aspektene i denne svært delikate perioden får fort negative konsekvenser. Mange foreldre forteller ikke bare barnet hva det har gjort galt, men gir det samtidig dårlig samvittighet for at det har opprørt foreldrene. I tillegg til dette kan vi legge til de dårlige ordvalgene som ofte akkompagnerer disse beskjedene.
Å sammenligne et barn med et annet, eller å si til barnet at “du er dum” kan virke uskyldig. En kan også tenke at denne oppførselen kan unnskyldes fordi forelderen var så irritert at han eller hun mistet fatningen. Men man kommer ikke unna at dette setter dype spor i et barns sinn. Spesielt om det er noe som forekommer ofte.
Verbale overgrep føder dårlig selvfølelse
La oss si at barnet ditt prøver å løse et matteproblem og du kaller det “dumt” fordi det ikke får det til på første forsøk. Samtidig påpeker du at barnets venn alltid får det til. I dette tilfellet vil barnet komme til konklusjonen at han eller hun er dårlig i matte. Men det vil også tro at det er en dårligere elev enn vennen.
Rett etterpå vil barnet tenke at det ikke kan gjøre noe for å endre dette, noe som igjen vil føre til en avvisning av matematikk fremover. Det kan også lede til en viss frykt for å mislykkes. Selv ved de minste mislykkede forsøk vil barnet gi opp fordi det tenker at det ikke er kapabelt til å lykkes.
Hva slags selvbilde forventer vi at et barn skal kunne utvikle med denne formen for oppførsel? La oss ikke glemme at det er under barndommen en person bygger grunnlaget for sin identitet. Denne identiteten kan plages av tanker som at “jeg er verdiløs” eller oppfatninger om at “det er min feil at mine foreldre er sinte”. Andre vanlige, negative tanker kan være; ” jeg er verdiløs, jeg klarer ingenting” eller “jeg er dum”. Det kan også få barnet til å tro ting som “jeg fortjener ikke noe bra”. Alt dette står i veien for utviklingen av en solid selvfølelse.
“….noe som er skadelige handlinger, spesielt verbale, som å kontinuerlig fortelle barnet at det er motbydelig, dumt, stygt. Eller å få dem til å føle seg som en uønsket byrde. De blir kanskje ikke engang kalt etter sitt eget navn. I stedet kalles de for “du”, “idiot” eller noe annet fornedrende.”
–Abused Children, Kempe and Kempe (1979)-
Betydningen av positiv kommunikasjon
Som vi kan se så påvirker verbale overgrep i barndommen våre barn. Og påvirkningen er betydelig. Vi bør nevne at foreldre ofte er ubevisst over hva de projiserer på sine barn. Det kan dreie seg som frustrasjon fra jobben eller høye nivåer av stress. Eller så overfører de kanskje ubevisst problemer i andre forhold over på barnet, eller rett og slett den kvelende fornemmelsen av sitt eget ansvar. De projiserer alt dette gjennom språket de bruker. Det er med andre ord noe du bør være bevisst på hvis du vil ha lykkelige barn.
Det er svært viktig at vi klarer å håndtere våre følelser på en adekvat måte. Vi burde alltid være empatiske i vår innstilling til våre barn. Og viktigere enn alt annet; vi må finne en positiv måte å kommunisere med dem på. Vi burde alltid ta deres selvfølelse med i beregningen. Vi vil jo tross alt ikke at de skal bli triste, sjenerte voksne. Voksne som tror at de ikke er kapable til å få til ting, vil i det større perspektivet skape mange hinder for seg selv.