Sunne barn er spontane, bråkete, følsomme og fargerike

Barn ble ikke født for at de skulle være stille, la være å røre ting, være tålmodige, eller for at de skulle underholde seg selv. Barn ble ikke født for å sitte i ro, se på TV eller leke med et nettbrett. De har ikke lyst til å være stille hele tiden.

De har behov for å bevege seg, for å oppdage ting, finne nye ting og lage nye eventyr. De ønsker å oppdage verden rundt seg. De er mennesker som lærer, som svamper. De er naturlig lekne, skatte-letere, de er som kraftige jordskjelv.

Barn er frie og rene sjeler som ønsker å fly. De vil ikke stå ved siden av å se på, de vil ikke være tynget ned. La oss ikke gjøre dem om til slaver for voksenlivet, der man alltid må forte seg, der man mangler evnen til å forestille seg ting, slik som den nåværende voksengenerasjonen gjør.

La oss ikke stenge dem inne i vår desillusjonerte verden. La oss heller oppmuntre deres kapasitet for å undre seg, og garantere dem en emosjonell, sosial og kognitiv verden som er rik på stimuli, i lukten av blomster, i sensoriske uttrykk, i lykke og kunnskap.

Hva skjer i hjernen til barn som leker?

Fordelene ved å leke på alle nivåer (psykologisk, emosjonelt, adferdsmessig og kognitivt), er ikke et mysterium. Faktisk kjenner vi til mange av de sammenhengende effektene ved å leke:

• Det regulerer humøret og engstelsen de har.
• Det er bra for oppmerksomhet, for læring og for hukommelsen.
• Det reduserer nevrologisk spenning og promoterer ro, velvære og glede.
• Det øker den fysiske motivasjonen ved at musklene deres er i bevegelse og når de leker.
• Det er en fordel for fantasi og kreativitet, og hjelper dem å lage fantasi i livene sine.

Samfunnet har oppmuntret en form for “hyper-parenting”, eller foreldrebesettelse over at barna deres skal oppnå særskilte evner som skal garantere dem en god jobb en gang i framtiden. Vi glemmer, både som samfunn og som de som oppdrar barna, at barn er verdt mye mer enn bare sine karakterer, og når vi insisterer på å prioritere resultater, neglisjerer vi deres andre evner i livet.

Våre små barn har behov for at vi skal elske dem, ikke på grunn av det de oppnår, eller der de feiler, men heller for at de er seg selv, unike fra naturens side. Som barn, er vi ikke ansvarlige for måten vi er oppdratt på, men som voksne, er vi helt ansvarlige for å ordne det.

Hold barndommen enkel

Vi sier alltid at alle er unike, men det virker ikke som om vi virkelig tar det til etterretning alltid. Dette viser seg blant annet i det enkle faktum om at vi har etablert et sett av regler vi må følge når vi oppdrar barn.

Dette er en stor feil, og det samsvarer slett ikke med ideen om at alle er unike. Derfor er det ikke overraskende at vår tro og våre handlinger konstant er i konflikt når vi oppdrar barn.

I tillegg til det, slik blant andre professor og rådgiver Kim Payne har påpekt, oppdrar vi barna våre med:

• for mye informasjon.
• for mange materielle ting.
• for mange alternativer.
• for mye hastverk.

Vi hindrer dem fra å utforske, reflektere over og å frigjøre seg selv fra de spenningene dagliglivet fører med seg. Vi propper dem med teknologi, nye leker, med skole og fritidsaktiviteter. Det vi gjør er å forvrenge barndommen deres, og hva som er enda verre er at vi hindrer dem fra å leke og å utvikle seg.

I dag tilbringer barn mindre tid i frisk luft enn det mennesker som sitter i fengsel gjør. Hvorfor er det slik? Jo, fordi vi holder dem “underholdt og opptatt” med andre aktiviteter som vi ser på som mer nødvendige, vi prøver å holde dem uberørte og ikke tilgriset av gjørme. Dette er uakseptabelt og veldig bekymringsfullt. La oss se på noen av årsakene til hvorfor vi bør endre dette:

• Overdreven hygiene øker sjansen for at barn vil utvikle allergier. Det viser en studie utført av Göteborg Sykehus i Sverige.
• Å ikke la barna nyte frisk luft, er det en form for tortur som hindrer deres kreative og utviklingsmessige potensiale.
• At barn sitter limt til sine smarttelefoner, nettbrett, datamaskiner eller TV-skjermer, er svært skadelig både kognitivt, emosjonelt, psykologisk og adferdsmessig.

Vi kan fortsette lenge, men for nå tror jeg at de fleste allerede har funnet utallige eksempler på hvordan vi ødelegger magien som hører barndommen til. Som læreren Francesco Tonucci har sagt:

Dette er uten tvil en mye sunnere måte å jobbe med dem på, en sunnere måte å oppdra dem på, og en garanti for at de skal klare å lykkes.