Sosial dramaturgi: Slik utvikler vi masker for å samhandle

Vi tilpasser oss alltid til vår rolle. Akkurat som TV-skuespillere, kan vi starte den første episoden med vår personlighet og våre jobber, utdannings- eller forholdssituasjoner udefinert. Vi kan begynne å endre og definere disse aspektene når vi hører vårt publikums reaksjon.

Vurdert og godkjent av psykologen María Vélez.

Skrevet av María Vélez

Siste oppdatering: 27 desember, 2022

Det er mulig å analysere våre samspill med andre som om vi var med i et skuespill, som om vårt sosiale liv besto av en rekke maskerader. Sosial dramaturgi er en mikrososiologisk tilnærming som fokuserer på studiet av menneskelig atferd og på reglene som styrer våre daglige interaksjoner.

I Platos Symposium spør Sokrates hvilken sjanger av gammelt gresk drama, komedie eller tragedie, som mest ligner på virkeligheten. Sokrates hevdet at det var tragedie. Imidlertid var det Erving Goffman, skaperen av symbolsk interaksjonisme, som sa at livet var et stadium. Goffman hevdet at i hvert sosialt samspill vi engasjerer oss i, forsøker vi bevisst eller ubevisst å projisere et konkret bilde av oss selv. Med andre ord prøver vi å manipulere hvordan andre oppfatter oss.

For Goffman er ikke vår personlighet et internt fenomen. I stedet er det summen av alle de forskjellige “maskene” som vi setter på gjennom hele livet vårt: En sosial dramaturgi.

Hva er sosial dramaturgi?

Både teateraktører og sosiale aktører har det samme målet: Å være kongruent i samspillet med dem rundt dem. For å formidle et godt inntrykk, må vi ha dramatiske (sosiale) ferdigheter og nødvendige kostymer og rekvisitter.

Alt dette er imidlertid irrelevant dersom skuespillerne på scenen ikke kan være enige om forventningene og begrensningene i deres skuespill. Med andre ord, deres “tolkning” indikerer implisitt hvordan man skal handle i en bestemt setting (sosialt miljø).

Scenen og backstage

Det er to viktige elementer i sosial dramaturgi: scenen og backstage. Spesielt består scenen av øyeblikkene hvor vi projiserer et bilde av oss selv for andre. På den annen side er backstage vårt private liv, som også kan være en annen maske vi setter på for oss selv.

Sosial dramaturgi består av å vite hvordan man beveger seg mellom scenen og backstage. I tillegg er det viktig å bytte fra et sett til et annet og å ha et passende kostyme til enhver tid, og det er viktige krav til sosial suksess. Dermed er den som ikke vet hvordan man skal handle under stykket en fare for skuespillerne og kan kasseres.

Mens vi setter på vårt skuespill, former våre kommentarer og uttrykk for overraskelse, godkjenning, ironi eller avsky andres meninger om oss. Vi er klar over dette, og derfor kontrollerer vi hva vi sier, vurderer våre bevegelser, og overvåker våre reaksjoner. Vi opptrer alltid. Videre definerer vi våre roller basert på omgivelsene vi befinner oss i for å prøve å passe inn.

Vi tilpasser oss alltid til vår rolle. Akkurat som TV-skuespillere, kan vi starte den første episoden med vår personlighet og våre jobber, utdannings- eller forholdssituasjoner udefinert. Vi kan begynne å endre og definere disse aspektene når vi hører vårt publikums reaksjon. Derfra dedikerer vi våre liv for å tilpasse oss karakteren. Eller i hvert fall til de avbryter vårt show, og vi må kaste den masken vekk. For eksempel kan vi slutte i jobben vår, skille oss fra partneren vår, eller uteksamineres fra skolen.

Bilde og fortielse

For Goffman, i denne sosiale dramaturgien, prøver folk å presentere et ideelt bilde hver gang de samhandler med andre. Dette er fordi vi tror det er fordelaktig å skjule noen deler av oss selv:

• Vi gjemmer opplæringsprosessen for vår rolle: Vi er som en lærer som, etter å ha forberedt seg på en skoletime i timevis, gir en forelesning som utgir seg for å alltid ha forstått emnet de snakker om. Med andre ord, vi foretrekker å vise andre bare det endelige resultatet av vår repetisjon. Vi viser ikke alle våre “opptak” eller hvor mange ganger vi øvde på replikkene våre til vi endelig husker dem. De er alle ting ‘bak kulissene’.
• Vi skjuler alt det skitne arbeidet det tok for å komme til hvor vi er. Vår karakter kan være uforenlig med alt vi gjorde for å oppnå ros. For eksempel, tenk en politiker som vant en politisk kampanje ved å selge sin integritet. De måtte kjempe voldsomt for å komme seg til toppen.
• Vi skjuler hva som kan holde oss fra å fortsette med vår forestilling. For å gjøre det, holder vi kritikk for oss selv. Videre unngår vi å reagere på fornærmelser på en måte som kan påvirke bildet vi har valgt å vise.

Selgere av moral i sosial dramaturgi

Som Ervin Goffman sa: “I deres kapasitet som utøvere, vil enkeltpersoner være opptatt av å opprettholde inntrykk av at de lever opp til de mange standarder som de og deres produkter vurderes av. Fordi disse standardene er så mange og så gjennomgripende, dveler de personene som opptrer, mer enn vi kanskje tror i en moralsk verden.

Men for opptredende kunstnere er ikke enkeltpersoner opptatt av det moralske spørsmålet om å realisere disse standardene, men av det amoralske problemet med å skape et overbevisende inntrykk av at disse standardene blir realisert. Vår aktivitet er da stort sett opptatt av moralske forhold, men som utøvere har vi ikke moralsk bekymring for dem. Som opptredere er vi moralske kjøpere.” Kan det være sant?