Soldat-syndromet: Posttraumatisk stresslidelse

25 juli, 2020
Et visst tolererbart nivå av stress er normalt, til og med nødvendig, for individuell utvikling. Men dersom stresset når slike høyder at du ikke kan overkomme det, vil du ende opp med posttraumatisk stresslidelse (PTSD), også kjent som soldat-syndromet.

I 1980 ble begrepet posttraumatisk stresslidelse (PTSD) introdusert. Det var første gang det var inkludert i American Psychiatric Assosiation’s diagnostic classification guide (DSM-3). Frem til dette øyeblikket var definisjonene og kategoriene av det såkalte “soldat-syndromet” kaotisk.

I løpet av første verdenskrig sa legene at soldater som opplevde denne sykdommen tilknyttet kampstress  opplevde “anstrengelsessyndrom”. I andre verdenskrig begynte de å kalle det “traumatisk krigsnevrose”.

Under Vietnamkrigen gikk begrepet fra “kampstressreaksjon” til “voksentilpasningslidelser” til “post-Vietnam syndrom”. Etter Vietnamkrigen tvang sosialt press ekspertene til å redefinere konseptet. Det var da begrepet PTSD begynte å bli anerkjent som en primærdiagnose i gruppen av angstlidelser. I denne artikkelen vil vi snakke om PTSD som soldat syndromet for å plassere det i et militært rammeverk.

Soldat syndromet har blitt kalt mye gjennom tidene.

Definisjon og opprinnelse av soldat-syndromet eller PTSD

Alle opplever stressende eller traumatiske situasjoner i løpet av livet. Når de stressende omstendighetene er av en viss art og intensitet, kan de forårsake en brå og total ubalanse i de mentale strukturene. Samtidig blokkerer de individets evner til tilpasning og forsvar. Med andre ord overvelder disse situasjonene dem i hvert aspekt og de kan ikke reagere passende. Som et resultat forekommer traumatisk stress.

Årsakene til soldat-syndromet eller PTSD er de opplevelsene eller miljømessige forhold som fremmer traumer. PTSD utvikler seg som en konsekvens av eksponering for traumatiske stressfaktorer som truer individets mentale og fysiske integritet på en alvorlig måte. Individets subjektive oppfatning av frykt og deres personlige manglende evne til å takle den gitte situasjonen er også relevant.

Forskjellige faktorer bestemmer om noen utvikler PTSD eller ikke:

  • Intensiteten og alvorlighetsgraden av traumet. Graden av fare som truet personens liv, deres fysiske og psykiske helse, og deres identitet.
  • Personens nivå av eksponering, implikasjon og nærhet til de traumatiske hendelsene.
  • Gjentakelse av traumatiske situasjoner. Dersom et individ må takle en stressfaktor om og om igjen, svekker det deres motstandsdyktighet og tilpasningsevne frem til de utvikler soldat-syndromet eller PTSD.
  • Hva slags traume personen ble eksponert for.

Symptomer

Angst, depresjon, skyldfølelser og stress er noen av de vanligste symptomene på PTSD. De mest karakteristiske symptomene på soldat-syndromet kan være inndelt i fire kategorier:

Påtrengende minner: Tilbakeblikk og mareritt

Det er veldig vanlig å gjenoppleve den traumatiske hendelsen om og om igjen. De emosjonelle og fysiske følelsene kan være like ekte som den første gangen. Enhver hverdagslig hendelse kan trigge tilbakeblikk, spesielt dersom de er relatert til den traumatiske hendelsen på noen måte.

Unngåelse

Å konstant gjenoppleve en traumatisk hendelse er veldig distraherende. Mennesker med PTSD pleier å unngå mennesker og steder som minner dem om hva som har skjedd og unngår å snakke om det. Én måte å takle smerten er ved å simpelthen benekte følelsene sine og blokkere ut alt for å unngå å lide.

Soldat-syndromet: Ekstrem årvåkenhet

Mennesker med PTSD/soldat-syndromet er ekstremt årvåkne. De er alltid i forsvar. De føler at de konstant er i fare. Dette er kjent som ekstrem årvåkenhet.

Endringer i kognisjon, humør og atferd

Mennesker med PTSD blir ofte veldig negative til alt rundt seg samt seg selv. De føler seg skyldige og er ikke i stand til å oppleve positive følelser og emosjoner. De kan bli aggressive eller voldelige. Dessuten blir de lett irritert, uforsiktige og uvørne.

PTSD i militæret

Noen trekk ved militæret relaterer til eller forstyrrer soldat-syndromet eller PTSD. Disse elementene intensiverer individets symptomer og kan gjøre kliniske innvendinger vanskelige.

  • Militærtrening. Denne typen trening tvinger dem til å være hyperårvåkne, noe som kan være veldig farlig dersom en PTSD-pasient blir voldelig.
  • Problemer med autoritet. Dette kan også gjøre det vanskelig for dem å akseptere endringer i autoriteter eller akseptere noen som ikke har det som soldater mener er “riktige” erfaringer.
  • Returen hjem. Når mennesker i militæret endelig drar hjem, føler de ofte en følelse av forlatthet, skyldfølelse og desperasjon. De føler ofte at de ikke lenger passer inn i sitt gamle liv. De føler seg kanskje skyldige for å ha overlevd krigen når vennene deres ikke gjorde det.
  • Brutale minner om kamper. Minnene om fryktelige situasjoner de har opplevd kan hjemsøke dem.
Soldat syndromet kan være vanskelige å takle innen militæret.

Klinisk innblanding i soldat-syndromet eller PTSD

Behandling for PTSD i militærsammenheng er mest effektivt når det begynner umiddelbart etter den traumatiske hendelsen. Dette hjelper med å minke stresset og komplikasjonene som kan oppstå. Én vanlig teknikk er kalt “debriefing”, som hjelper dem med å utforske og være oppmerksom på en traumatisk hendelse delt av en gruppe.

Et annet viktig verktøy er psyko-utdanning, noe som hjelper med å forutse symptomer. Å øve på psykoterapi er også et veldig positivt verktøy for å forberede soldatene for det de kan se i kamp.

Til sist er det viktigste med psykoterapi at det tilpasses hver persons omstendigheter. Det kan bli gjort i en gruppe eller individuelt, selv om det førstnevnte er veldig effektivt dersom gruppen er homogen.

  • Vallejo Samudio , Á., & Terranova Zapata , L. (2009). Estrés Postraumático y Psicoterapia de Grupo en Militares. Terapia psicológica, 27(1), 103-112.
  • Corzo , P. (2009). Trastorno por estrés postraumático en psiquiatría militar . Revista Med, 17(1), 81-86.
  • Kaspersen , M., & Matthiesen , S. (2003). Síntomas de Estrés Postraumático entre los soldados de Naciones Unidas y el personal perteneciente al voluntariado. J. Psychiat, 17(2), 69-77.
  • González de Rivera , J. (1994). El síndrome post-traumatico de estrás: una revisión crítica. Psiquiatría Legal y Forense .
  • Ortiz-Tallo, M. (2014). Psicopatología clínica. Adaptado al DSM-5.Madrid: Ediciones Pirámide.