Robbers Cave - Et interessant eksperiment

Robbers Cave-eksperimentene er et av de mest klassiske i sosialpsykologi. Det ble utført i 1945 av professorene Muzafer Sherif og Carolyn Sherif, University of Oklahoma (USA). De ønsket å identifisere nøkler som ville tillate oss å bedre forstå sosiale fordommer.

Robbers Cave-eksperimentene fokuserte på “gruppe”-konseptet. De forsøkte å vise hvordan mennesker oppfatter at de tilhører en bestemt gruppe, hvordan relasjoner er formet i den, og hvordan en gruppe relaterer seg til andre.

De ønsket også å identifisere hvordan konflikter mellom to grupper oppstår eller intensiveres. Når det er to grupper hvor medlemmene har utviklet en sterk følelse av å tilhøre gruppen, intensiveres avvisningen av andre grupper de ikke tilhører seg – og egenskapene til disse gruppene. Men også dette kan reverseres. La oss ta en titt på hvordan de gjorde studien.

Robbers Cave-eksperimentet

For å gjennomføre studien valgte forskerne 22 11 år gamle gutter. De var bare “vanlige” barn. Dette betyr at de ikke hadde historie med dårlig oppførsel, at de kom fra stabile familier, og at de gjorde det bra på skolen. De var alle i middelklassen, og ingen av dem visste at de deltok i et eksperiment.

Tilhørighet og konflikt

I løpet av den første uken ble aktiviteter utviklet for å styrke relasjoner innenfor hver gruppe. Guttene klatret sammen, dro til bassenget sammen og gjorde forskjellige rekreasjonsaktiviteter sammen. Hver gruppe ble bedt om å velge et navn og et flagg. En av gruppene valgte å bli kalt “Eagles” og de andre “Rattlesnakes”.

I denne første fasen så forskerne at gruppemedlemmer identifiserte seg med sin gruppe og utviklet en sterk følelse av tilhørighet. Innen få dager oppstod hierarkier og forskjellige interne roller. Hvert medlem hadde forskjellig tilknytning med andre innenfor hver av gruppe.

I den andre uken fant de ut at det var en annen gruppe. Fra begynnelsen var hver gruppe defensiv mot den andre. Det var klare barrierer. Barna spurte selv forskerne om å sette opp konkurranseaktiviteter mellom de to gruppene. De gjorde dette og tilbød selv en premie til vinneren, som til slutt var “Rattlesnakes”.

Fra da av var gruppene fiendtlige mot hverandre. Det var mye friksjon, og guttene nektet å spise sammen på samme sted. De avviste hverandre til det punktet at forskerne bestemte seg for å avslutte fasen raskere enn de hadde planlagt, da de fryktet at situasjonen ville gå for langt.

Kraften av felles mål

I den siste fasen laget forskerne aktiviteter som krevde at begge gruppene skulle samarbeide. En av dem skapte et fiktivt problem. De sa at en vandal hadde ødelagt vannreservene (noe som skapte en felles fiende). De måtte fikse vannforsyningen. For å oppnå dette jobbet begge gruppene sammen.

Senere sa forskere at de ville sette på en film som alle likte, men de måtte betale for det. Ingen av gruppene kunne betale det nødvendige beløpet, og igjen måtte de samarbeide for å nå det felles målet.

Etter å ha løst flere problemer sammen, begynte det hatet gruppene hadde ovenfor hverandre å forsvinne. Så mye at når de skulle reise hjem, ba de to gruppene om å reise på samme buss. Når de nådde en rasteplass, brukte “Rattlesnakes” -gruppen pengene de hadde vunnet i konkurransen til å kjøpe drikke til alle.

Robbers Cave-forskerne konkluderte med at det å lage felles problemer, og i sin tur felles mål var en måte å løse konflikter mellom grupper på. Forskerne kalte denne “realistisk konfliktteori”. De påpekte at det å løse felles problemer sammen får fordommer til å forsvinne litt etter litt, helt til de er helt borte.