Resiliens i koronaviruskrisen

21 mai, 2020
I disse dagene som er fylt med krise og angst, er det viktigere enn noensinne å arbeide med resiliensen vår. Det er en øvelse i transformasjon, der du begynner fra sårbarhet og lærer å la styrken din blomstre for å håndtere både nåtiden og fremtiden bedre.
 

Det er et moteord, det vet vi, men det er fremdeles nødvendig og inspirerende. Det å bruke resiliens i koronaviruskrisen er ikke bare et forslag eller en melding du deler i sosiale media. Vi har å gjøre med en psykisk helseøvelse som er viktig for å låse opp skatter som kan forandre hverdagen vår.

Først og fremst er ikke resiliens, altså psykologisk motstandskraft, en egenskap. Det er absolutt ikke en mekanisme som vi mennesker aktiverer som en autopilot når ting blir kompliserte. I stedet er det mer som en prosess, en muskel som du må trene og styrke, med viten om at den noen dager vil svikte deg og gjøre at du føler deg svakere og nesten ute av stand til å holde vekten av verden oppe.

For at Nietzsches berømte ordtak, “What doesn’t kill me makes me stronger” (det som ikke tar livet av meg, gjør meg sterkere), skal gå i oppfyllelse, må du sørge for at du ikke lar motgang felle deg eller ta bort alle ressursene dine på ubestemt tid. Dette er noe som kan skje med oss til enhver tid.

Vi kan falle og selv gi opp i en stund. Vi har imidlertid en plikt til å grave oss ut av ruinene og reise oss fra askene, brennende med håp og mot.

Igjen, vi vil understreke at dette er en kompleks prosess som krever engasjement. Det å blomstre blant rester og ruiner er en av de mest kompliserte, men vakreste prosessene et menneske kan gå gjennom.

En blomst
 

Leksjoner i resiliens i koronaviruskrisen

Ifølge Carl Rogers, psykoterapeut og eksponent for den humanistiske tilnærmingen i psykologien, er det å leve et godt liv er en prosess, ikke en tilstand.

Det samme gjelder lidelse, frykt og kriser. Lidelse er ikke en tilstand av å være, vi er ikke her for å lide, og det er heller ikke obligatorisk å gå gjennom en dårlig tid for å vite hva livet handler om. Smerte skal alltid være noe midlertidig og kun være bare enda en prosess i livet.

For at denne prosessen skal være kortvarig og hjelpe oss med å tilpasse oss til kompleksiteten til omgivelsene våre bedre, må vi imidlertid være resiliente. Men hva betyr egentlig dette?

I virkeligheten, selv om vi er vant med å høre dette begrepet, er det en idé som kommer fra verden av fysikk, som begynte å bli brukt i psykologifeltet på 1940-tallet.

Enkelt sagt, er det menneskers evne til å komme seg fra motgang uten å bli svekket. Selv om fysikk og ingeniørfaget fremhever ideen om at disse “resiliente materialene” kan gå tilbake til sin opprinnelige tilstand etter å ha blitt påvirket, er imidlertid ikke dette tilfellet i psykologien.

Sannheten er at etter noen har gått gjennom en vanskelig situasjon, vil de aldri være den samme etterpå. Vi går ikke tilbake til den “opprinnelige tilstanden” vår. I stedet forbedrer vi oss og lærer oss nye ferdigheter for å håndtere livets vei bedre. La oss ta en nærmere titt på alt dette.

Nei, du er ikke 100 % resilient

 

Vi må lære resiliens i koronaviruskrisen; vi trenger alle å bli mer resiliente. Noe vi imidlertid vet fra psykologi, er at svært få mennesker er 100 % resiliente.

For å sjekke hvor resilient du er, kan du ta en titt på Connor-Davidson Resilience Scale (CD-RISC-25). Test deg selv med følgende utsagn:

  • Jeg kan lett tilpasse meg endring.
  • Jeg kan effektivt takle alle komplikasjoner og uforutsette hendelser.
  • I sin helhet, prøver jeg å se den positive siden av ting når jeg står overfor problemer.
  • Jeg kan håndtere stress.
  • Jeg kommer meg vanligvis ganske bra etter en sykdom, skade eller andre vanskeligheter.
  • Jeg er dyktig til å nå målene mine.
  • Når jeg er under press, tenker og handler jeg med klarhet og besluttsomhet.
  • Det å mislykkes gjør ikke at jeg mister motet.
  • Jeg anser meg selv som en sterk person i møte med livets utfordringer og vanskeligheter.
  • Jeg er flink til å takle følelser som tristhet, frykt og sinne.

Det ligger i deg og du må utvikle det

Columbia University gjennomførte en detaljert studie for å oppdage den psykologiske effekten på de overlevende fra terrorangrepet 11. september 2001.

Én ting de oppdaget, var at frekvensen av posttraumatisk stress ikke var så høy som de først trodde. Mange av ofrene viste bemerkelsesverdig resiliens.

65 % av deltagerne demonstrerte en bemerkelsesverdig bedringsprosess der de anvendte flere forskjellige strategier. Den første var å godta sin egen sårbarhet. De forsto at vi alle kan lide av virkningen av motgang i livet vårt, og at vi har “rett til” å lide, føle oss sårbare og bli såret.

 

De forsto også at alle har en indre kraft eller styrke som kan hjelpe dem på veien mot bedring. På den veien, kan vi lære av det vi opplevde og se situasjonen vår på en bedre, tryggere og selv mer hjelpsom måte.

En kvinne med et stjerneskudd

Resiliens i koronaviruskrisen: å akseptere og forberede seg på endring

Nassim Taleb, forfatteren av bøker som er så interessante som The Black Swan, skrev for ikke lenge siden at det er en idé om resiliens i koronaviruskrisen som vi må forstå. Til tross for at ordet “resiliens” har blitt populært, foretrekker han å eliminere det fra denne ligningen.

Å motstå betyr å samle kreftene for å tåle noe som slår og undertrykker oss. Ifølge Taleb, er ikke dette riktig tidspunkt for å kaste bort energi ved å gjøre innsats; det er en tid for aksept og noe annet. Vi må forberede oss på forandring, og dette betyr å bruke en annen type energi.

Resiliens i koronaviruskrisen innebærer behov for endring og transformasjon. Den som bare prøver å motstå, vil alltid bli værende på samme sted. Vi må komme oss videre – først ved å overleve og sikre velvære.

Fremtiden kommer til å bringe mye forandring, og bare et resilient hjerte og sinn vil kunne tilpasse seg og dra nytte av dette nye kapittelet i samfunnet. Det er et godt tidspunkt til å reflektere over alt dette.

 
  • Bonanno, G. A., Galea, S., Bucciarelli, A., & Vlahov, D. (2006). Psychological resilience after disaster: New York City in the aftermath of the September 11th terrorist attack. Psychological Science17(3), 181–186. https://doi.org/10.1111/j.1467-9280.2006.01682.x