Psykologiske kjennetegn ved fordommer i radikaliseringsprosessen
De psykososiale kjennetegnene ved fordommer påvirker radikaliseringsprosessen. Den økte forekomsten av radikalisering i samfunnet er mest utbredt i kritiske situasjoner som har sitt utspring i ideologiske motivasjoner eller de av andre typer (Moyano-Pacheco, 2017). Oppfatningen av risiko har i dag økt på grunn av virkningen av medieoppslag om terrorisme og politisk vold. Les mer om radikaliseringsprosessen i denne artikkelen!
For lærde innen samfunnsvitenskap er det viktig å forstå prosessen ved radikalisering og fenomenet terrorisme. Det er en forutsetning for å forhindre vold. I tillegg er det også viktig for å integrere de individene som har falt under påvirkning fra voldelige grupper i samfunnet. Et av de mest interessante aspektene ved denne prosessen er rekruttering og verneplikt for sårbare individer.
Radikalisering er en kompleks og flerdimensjonal prosess. Flere variabler kan bli faktorer som bidrar til utviklingen. Som sådan må eksperter analysere denne prosessen mens de tar alle disse faktorene med i betraktningen. De må med andre ord være oppmerksomme på samspillet mellom de forskjellige psykososiale variablene som er involvert (Kruglanski et al., 2014).
Hvorfor er det slik at en person adopterer politisk eller religiøs tro utenfor de vanlige meningene? Det er spørsmålet som psykologien prøver å svare på om faktorene som påvirker radikaliseringsprosessen.
“Frihet unnfanget intersubjektivt skiller seg fra den vilkårlige friheten til det isolerte individet. Ingen er frie før vi alle er fri.”
– Jürgen Habermas –
Radikaliseringsprosessen
Du kan definere radikaliseringsprosessen som en prosess der individets tilbøyeligheter til vold øker. Spesielt blir kognisjonene, følelsene og atferdene deres mer voldelige. Alt dette for konflikt mellom grupper. De radikaliserte gjør ofte alt dette i navnet til en ideologi som gir et dekke for det (Moyano og Trujillo, 2013).
Alt peker på radikalisering som et innledende steg mot utøvelse av voldelige handlinger. Selvfølgelig vil ikke alle radikaliserte utføre disse handlingene. Dette betyr at radikalisering bare er det første steget mot denne typen vold. Likevel inkluderer ikke radikalisering nødvendigvis vold.
Du kan si at radikalisering er mer en prosess enn en tilstand. Gjennom hele denne prosessen spiller psykososiale faktorer en veldig viktig rolle (Moyano-Pacheco, 2017). Det er for tiden mange populære myter der ute som bør tilbakevises. Dette gjelder mytene som både er i medier og såkalt “allmennkunnskap”.
En av disse er ideen om at det er en standardprofil for radikaliserte og terrorister. Etter å ha gjennomgått systematisk gjennomgang av tilgjengelige biografier, kan du konkludere med at det finnes en rekke personlighetsprofiler. Disse radikaliserte kan komme fra ulike utdannelsesmessige og sosioøkonomiske bakgrunner (Victoroff, 2005).
Det virker som om det mest produktive fokuspunktet når man analyserer radikalisering og terrorisme er de psykososiale prosessene. Det er sannsynligvis mer nyttig enn å se på karakteristikkene til personen det gjelder (Moyano og Trujillo, 2013).
“Noen ganger er stillhet den verste løgnen.”
– Miguel de Unamuno –
Psykologiske kjennetegn ved fordommer
Fordommer kan adoptere forskjellige former og manifestasjoner. De har også forskjellige opphav, avhengig av målgruppen. Gordon Allport klassifiserer fordommer i henhold til de psykososiale definisjonene. Han definerer det som hat eller fiendtlighet basert på mangelfulle eller ufleksible generaliseringer.
Det er en generell forklaring på biasene som fordommer gir, generelt overfor medlemmer av andre grupper enn ens egen. Denne forklaringen hviler på styrken til behovet for sosial tilhørighet. Folk føler generelt en følelse av forpliktelse og emosjonelt engasjement til gruppen de tilhører. Dette kan føre til at de gjør gruppen til en del av sin egen identitet.
Ditt bilde av deg selv er knyttet til bildet av gruppen din. Dette vil ofte føre til at folk forsvarer den gruppens verdier. Beskyttelsen av “oss” kan tvinge folk til å diskriminere og ekskludere de som ikke er en del av gruppen sin.
Sosial debatt og retorikk gir fordommer og stereotyper. Disse er ofte nyttige for de mektige når man prøver å kontrollere intergruppeforhold. Dette gjelder spesielt på sosiale og politiske områder.
Delegitimeringsstereotyper driver noen til å ekskludere menneskergrupper fra feltet av akseptable regler og verdier. Det fører til en dehumanisering som autoriserer uttrykk for forakt og frykt. Mange radikaliserte bruker dette for å rettferdiggjøre voldelige handlinger og fordommer de påfører andre grupper.
Når fordommer gir vei for radikaliseringsprosessen
Dominante sosiale grupper pleier å stresse særegenheter og diskriminere identiteter. Medlemmer av minoritetsgrupper viser derimot en tendens til å homogeniseres. De definerer også den sosiale identiteten sin på grunnlag av kjennetegn flertallet tillegger sin gruppe.
Dette fører til at vi vurderer effektene av sosial kategorisering. Mer generelt enn det, fører det også til spørsmål om effekten av fordommer og stereotypier har på deres mål. En annen sak er hvordan disse kan komme til å legitimere vold mot minoritetsgrupper. Og til slutt, hvordan dette kan resultere i enda mer vold fra disse gruppene mot flertallet.
De psykososiale kjennetegnene til fordommer og våre kognitive prosesser har også en tendens til å utvikle stereotyper på mennesker som er medlemmer av andre grupper. For å myke opp dette, må du fokusere på hvert enkelt individ. Du vil gjøre dette i stedet for å se dem som et medlem av gruppen sin. Denne prosessen krever bruk av rasjonell tenking.
Prosessen er sannsynligvis også ledsaget av tilsvarende stereotyper. Det må være en retning for beskyttelse av minoriteter for de forskjellige minoritetene. Som de vitenskapelige artiklene vi siterer, er de de mest sannsynlige målene for slik vold.
“Global terrorisme er ekstrem både i mangel på realistiske mål og i sin kyniske utnyttelse av sårbarheten til komplekse systemer.”
– Jürgen Habermas –
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
Kruglanski, AW, Gelfand, MJ, Bélanger, JJ, Sheveland, A., Hetiarachchi, M. y Gunaratna, R. (2014). La psicología de la radicalización y la desradicalización: cómo la búsqueda de importancia impacta el extremismo violento. Psicología política , 35 , 69-93.
Moyano-Pacheco, M. (2017). Algunas claves sobre radicalización violenta y terrorismo.
Moyano, M., Trujillo, H., & Kruglanski, A. W. (2013). Radicalización islamista y terrorismo: claves psicosociales. Universidad de Granada.
Muelas Lobato, R. (2019). El camino de la radicalización: rutas psicosociales hacia el prejuicio y el extremismo violento en conflictos religiosos y culturales.
Peco Yeste, M. (2018). Una aproximación sistémica a la radicalización violenta: Cerrando el círculo alrededor de la “vía épica”.
Soler, M. P. (2016). La analogía entre la radicalización islámica y una campaña de marketing exitosa. bie3: Boletín IEEE, (2), 726-742.
Victoroff, J. (2005). La mente del terrorista: una revisión y crítica de los enfoques psicológicos. Revista de resolución de conflictos , 49 (1), 3-42.
