Postpsykiatri: En ny retning i det psykiatriske feltet
Postpsykiatri er en ny retning innen psykiatrifeltet. Den tar sikte på å tilnærme seg psykisk helse på en annen måte enn de mer tradisjonelle metodene. Det står for det faktum at det postmoderne samfunn og individer har ulike behov og perspektiver.
Pionerene for den postpsykiatriske tilnærmingen var Patrick Bracken og Philip Thomas. De foreslo begrepet i en artikkel med tittelen, Postpsychiatry: a new direction for mental health, som ble publisert i British Medical Journal, i 2001.
Postpsykiatri har som mål å bygge et mindre vertikalt forhold mellom psykiatere og deres pasienter. Det er fordi tradisjonelt sett har dette forholdet nesten utelukkende vært basert på autoritet. På samme måte søker den å gi en mer sosial dimensjon til praksisen. Dette betyr at den tar hensyn til konteksten som omgir pasienten og ikke bare det de opplever individuelt.
“ Analytikerens antatte ønske blir drivkraften i den analytiske prosessen siden det holder analytikeren (pasienten) i arbeid og prøver å finne ut hva analytikeren ønsker av ham.”
– Jacques Lacan –
Biologisk psykiatri
Siden oppfinnelsen av psykofarmaka har biologisk psykiatri fått økt omfang. I dag er det praktisk talt det eneste psykiatriske paradigmet i Vesten. Dette til tross for at det finnes andre psykiatriske tilnærminger tilgjengelig. Faktisk har disiplinen i bunn og grunn blitt redusert til en praksis med diagnose og medisinering.
Begge disse aspektene ved diagnose og medisinering har vært sterkt stilt spørsmål ved gjennom den biologiske psykiatriens historie. Mange steder har mentalsykehus blitt synonymt med overgrep og brudd på menneskerettighetene for et stort antall pasienter.
Psykiatri er kanskje den eneste vitenskapelige disiplinen som har gitt opphav til en hel bevegelse mot den: antipsykiatri. Innenfor denne bevegelsen finner vi akademikere på toppnivå og til og med et stort antall psykiatere. For å fullføre dette noe negative bildet har psykiatere en tendens til å vise ganske begrensede resultater med sin praksis. De klarer å hemme noen symptomer hos pasientene sine, men har en tendens til å oppnå betydelig mindre signifikante resultater enn det som ville vært ønskelig.
Den tradisjonelle “galskap”-tilnærmingen
Postpsykiatrien fokuserer flere av sine spørsmål på begrepet “galskap” som tradisjonell psykiatri fremmer. Den kritiserer det faktum at sinnet er oppfattet som et utelukkende individuelt fenomen som om det ikke hadde noe forhold til miljøet som omgir det.
Denne ideen fører til at pasienter blir sett på som “defekte mennesker”. Derfor er det i bunn og grunn antatt at den beste utveien er å medisinere og isolere dem. Det er basert på ideen om at de fleste av oss handler innenfor visse marginer, ansett for å være “normale”. Den hevder imidlertid at noen individer er “defekte” og bør skilles fra de av oss som fungerer “normalt”.
På den annen side stiller promotørene av postpsykiatrien spørsmålstegn ved det de kaller “en teknisk forklaring på galskap”. Dette gjelder det faktum at psykiatrien har lånt visse begreper fra nevrologien og har tilnærmet seg dem på en partisk måte. Det forklarer ethvert mentalt fenomen som et resultat av virkningen av spesifikke nevrotransmittere. Dette reduserer menneskets ulike dimensjoner til et rent biologisk felt. Det er en farlig vei å gå, spesielt siden vi fortsatt har mye å lære om vår biologiske funksjon.
Psykiatriens nye utfordringer
Representanter for postpsykiatri mener det er mulig å tilnærme seg psykisk helse på en annen måte. De mener at forholdet som er etablert med pasienten ikke utelukkende bør være “diagnostisering – farmakologisk behandling”, slik tilfellet er i dag. De vurderer at det er mulig å introdusere nye måter å håndtere denne koblingen på, slik det globale nettverket Hearing Voices har gjort.
I tillegg er postpsykiatrien ikke enig med alle tvangsmekanismene til tradisjonell psykiatri. De mener at den som søker hjelp ikke skal tvinges til noe, langt mindre forbli isolert fra samfunnet for å forbedre tilstanden. Som fengsler, som sjelden rehabiliterer lovbrytere, gjør mentalsykehus sjelden mye for dem som lider.
Denne nye tilnærmingen har også som mål å overskride perspektivet til enkel psykopatologi. Målet er å gå lenger enn å sette en merkelapp på en pasient. I stedet ønsker den å tolke og forstå lidelsen til hver enkelt, og leter etter måter for dem å bli kvitt ubehaget sitt slik at det ikke destabiliserer dem.
Postpsykiatri søker også å overvinne “psykiatri-antipsykiatri”-dualiteten, og generere en integrerende tilnærming som kritisk tar for seg psykiatrisk praksis, i tillegg til å dra nytte av de forskjellige fremskritt og suksesser på dette spesielle feltet. Det endelige målet er å demokratisere og gjøre spørsmålet om psykisk helse mer humant.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
Carmona Osorio, M. (2017). Paradigmas en estallido: epistemologías para una ¿post? psiquiatría. Revista de la Asociación Española de Neuropsiquiatría, 37(132), 509-528.