Post-adopsjonsdepresjon: Et misforstått problem
Post-adopsjonsdepresjon er en vanlig reaksjon på alle endringene som kommer fra en adopsjon. Nye erfaringer, pluss å ikke kjenne til de behovene det adopterte barnet har, kan noen ganger gjøre at adoptivforeldrene føler seg overveldet.
Adopsjon er en utfordring som kommer med fysisk og emosjonelt stress. Noen mennesker trenger mye hjelp når de adopterer et barn.
Ankomsten av et nytt barn gjør at de fleste foreldre føler seg glade, lykkelige og til og med euforiske. Noen foreldre kan imidlertid føle seg triste eller frustrerte etter at deres biologiske barn er født, eller etter at de har adoptert et barn.
Post-adopsjonsdepresjon er en risiko
I motsetning til post-adopsjonsdepresjon, manifesteres fødselsdepresjon vanligvis etter en komplikasjonsfri graviditet. Faktisk er dette et tema som har vært åpent diskutert av mødre og fagfolk på det medisinske og psykologiske feltet.
Mellom 50 og 80% av kvinner som føder, kan lide av mild fødselsdepresjon, mens 10% av kvinnene kan lide av mer alvorlig fødselsdepresjon. Årsaken til denne tilstanden synes å være hormonelle endringer.
Imidlertid er ikke post-adopsjonsdepresjon like akseptert eller forstått, selv om mange foreldre lider av det.
Når det ikke er noen forståelse eller støtte
Adoptivforeldre begynner å skape kontakt og opprette et bånd med deres adopterte barn mellom 2 og 6 måneder etter adopsjonen. I de vanskelige månedene før dette, bruker vanligvis ikke adoptivmødre å be om hjelp. De frykter at folk kommer til å tro at de ikke er klare til å være mor.
Dette forklarer hvorfor mange nye adoptivmødre er redd for å fortelle folk, spesielt psykologer og sosialarbeidere, hvor vanskelig det har vært for dem å tilpasse seg sitt nye liv. De tror at hvis de hever stemmen og snakker om tankene sine, vil folk tvile på deres evne til å ta vare på det adopterte barnet.
Det er ingen tvil om at det er vanskelig å gå gjennom post-adopsjonsdepresjon. Det kan imidlertid bli enda mer komplisert fordi biologiske foreldre har en tendens til å ha mer støtte og forståelse fra sin sosiale sirkel enn adoptivforeldre.
Slektningene til en adoptivmor kan ha vanskeligheter med å forstå hvorfor hun ikke føler seg helt glad nå når hun endelig fikk det hun ønsket. Endelig holder hun barnet sitt i armene sine, så hvorfor er hun ikke spent?
Følgelig, adoptivforeldre som går gjennom post-adopsjonsdepresjon, lider i stillhet og skammer seg. De ønsker ikke å skuffe familien sin. Faktisk spør de ofte seg selv de samme spørsmålene som slektningene deres kan spørre om. Når de ikke ser ut til å finne svar på disse spørsmålene, føler de seg uansvarlig og skyldig.
Årsaker til post-adopsjonsdepresjon
Hva ligger bak den høye prosentandelen av foreldre som lider av post-adopsjonsdepresjon? De fleste adoptivforeldre bruker år på å prøve å få barn, et menneske de kan ta vare på for resten av livet. Dermed kan deres håp, drømmer og ønsker føre til urealistiske forventninger om hvordan det vil bli å være foreldre.
Førstegangsforeldre kan føle seg skyldige i sine ambivalente følelser. På den ene siden elsker de sitt nye barn, men på den andre siden kan de føle seg ergerlig eller sint hvis situasjonen ikke oppfyller deres forventninger.
Det er urealistisk å tro at foreldrene kommer til å etablere et bånd med adoptivbarnet umiddelbart. Å bli forelsket i et adoptert barn er som å bli forelsket i en partner. Den første lidenskapen og euforien forsvinner sakte, men sikkert. Deretter kommer den langsomme og vanskelige prosessen med å tilpasse seg et nytt menneske og deres daglige tilstedeværelse.
Hvordan håndtere post-adopsjonsdepresjon?
Det vil ikke alltid være lett å tilpasse seg endringene som stammer fra å adoptere et barn. Det er imidlertid noen ting som kan hjelpe:
- Sørg for at du har nok ledig tid til å bruke med ditt nye barn.
- Ikke føl deg skyldig hvis du ikke vil ha besøk. Du bør imidlertid godta hjelpen du trenger. Å trenge hjelp betyr ikke at du er en dårlig mor eller far. Det er viktig å innse at det er vanskelig å gjøre alt selv.
- Prøv å forlenge foreldrepermisjonen din så mye du kan.
- Få nok søvn og mosjon. Det har vist seg at fysisk trening forbedrer humøret vårt.
- Gå en tur med barnet ditt, slik at dere kan tilbringe tid sammen, ha det gøy og styrke båndet mellom dere.
- Ikke vær redd for å dele følelsene dine. Vend deg til adopsjonsforum eller adopsjonsgrupper for å få hjelp.
- Finn folk med lignende opplevelser og la dem hjelpe deg.
- Be familien og vennene dine om å forstå deg og respektere dine nye beslutninger. Fortell dem at du har dine egne kriterier, og at du er den som har det siste ordet når det gjelder barnet ditt.
- Tilbring tid med partneren din, hvis du har en. Hvis du har flere barn, ikke forsøm dem, men tilbring tid med dem også.
- Godta feilene dine og ikke vær redd for å mislykkes. Til syvende og sist, er vi alle menneskelige. Vi er ikke perfekte, noe som betyr at det er greit å gjøre feil når det gjelder foreldrerollen.
Oppsummering
Som du kan se, er post-adopsjonsdepresjon en tilstand som i mange tilfeller fører til en mangel på forståelse (både fra de som lider av det og fra miljøet de lever i). Adoptivforeldre kan være redde for at deres nye barn ikke vil leve opp til forventningene deres, noe som kan få dem til å føle seg triste og håpløse.
Hvis du befinner deg i denne situasjonen, er det beste du kan gjøre, å dra til en spesialist for å få hjelp. Ikke nøl med å uttrykke deg selv. Fagfolk innen psykisk helse vil forstå saken og vil hjelpe deg på alle mulige måter.
