Partneren min "hjelper meg" ikke hjemme: vi samarbeider

“Partneren min hjelper meg med å gjøre husarbeidet.” Vi fortsetter alle å høre dette uttrykket, til vår fortvilelse, dette slitte uttrykket der vi finner implikasjoner av en kjønnskategorisering som må omgjøres. Ingen skal hjelpe noen i en husstand, for det som burde eksistere er et felles ansvar, samarbeid.

I vårt samfunn, til tross for alle fremskrittene våre, fra våre endringer i mentalitet og hver liten suksess som er oppnådd om likestilling, finnes fortsatt røttene til den patriarkalske modellen. Vi finner fortsatt ideen om at mannen skaffer brød på bordet og kvinnen styrer husstanden og barna.

I dag er det ganske gammeldags å tenke at ansvaret for husarbeid og oppdragelse av barn utelukkende er kvinnens ansvar, et spor av fortiden som ikke lenger er relevant, eller i det minste ikke bør være det.

Vi må huske på at hver partner er en verden, hvert hus har sin dynamikk, og det er dets egne medlemmer som etablerer divisjonen og ansvaret basert på deres tilgjengelighet. Faktorer som jobbene deres fastslår utvilsomt disse avtalene som må styres på en lik, avtalt og respektfull måte.

Vi inviterer deg til å reflektere over dette med oss.

Tidene er forandret (litt i alle fall)

Tidene har endret seg; vi er annerledes nå. Vi er modige, og har mange flere utfordringer enn våre bestemødre og bestefedre. I det minste er dette det vi vil tro og vi kjemper for det. Det er imidlertid fortsatt store broer å krysse. Saker som lønnsforskjell eller likestilling er faktorer som fortsatt har kjønnsstigma. Komplekse kamper som kvinner må fortsette å jobbe med.

Likevel, angående en husstands ansvar, husarbeid og omsorg for barn, har det vært betydelige fremskritt i forhold til likestilling. Det er åpenbart at hver person vil ha sin egen personlige erfaring, at i alle land, hver by og hver husstand er det spesifikke realiteter som former våre meninger om dette emnet.

Faktisk publiserte byrået Reuters en interessant studie for noen år siden som hadde en provoserende tittel: ektemenn skaper syv timers ekstra husarbeid per uke. Med denne uttalelsen gjorde de det klart at ulikhet i husarbeid er en åpenbar realitet. Dette er imidlertid svært langt fra dataene som ble fremlagt i 1976, som uttalte at forskjellen var 26 timer i uken.

For noen tiår siden antok kvinner fullt ut en husmorsrolle. I dag har de krysset grensen fra privat sektor til de offentlige områdene som tidligere utelukkende var befolket av deres ektemenn. Likevel betyr ikke deling av samme område alltid likeverdige muligheter eller likeverdige rettigheter.

Noen ganger tar mange kvinner ansvaret for begge sfærer. I tillegg til deres profesjonelle liv har de også alt ansvar hjemme og for å oppdra barna sine.

Hvis det faktisk er sant at når det gjelder husarbeid, er mannens rolle i mange tilfeller oppfylt og lik, skjer ikke det samme når det gjelder å ta vare på personer som trenger det. I dag faller omsorgen for eldre eller funksjonshemmede nesten utelukkende på kvinnen.

Husarbeid og våre daglige avtaler

Husarbeid er ikke noens arv; faktisk er det helt utbyttbart. Stryking er ikke bare en jobb for mamma, og å fikse kjøleskapet er heller ikke en jobb reservert for pappa. Å opprettholde en husholdning, dette være seg økonomisk eller i husarbeid som å ta vare på andre eller vedlikehold, er jobben til alle de som bor under det taket, uansett hvilket kjønn de måtte ha.

Den pussige delen ved alt dette er at på dette stadiet i spillet, fortsetter vi å høre folk gjenta ordene “mannen min hjelper meg hjemme” eller “jeg hjelper kona mi med å ta oppvasken.” Hver oppgave er seksualisert i rosa og blå.

Daglige avtaler og lik deling av ting er det som bringer harmoni til hjemmets rutiner. Avtalen bør ikke gjøres utelukkende ut fra likestilling eller på grunn av kjønnsregler, men med logikk og sunn fornuft.

Hvis min partner jobber hele dagen og jeg er arbeidsløs eller jeg har valgt å være hjemme for å ta vare på barna mine, kan jeg ikke kreve at vedkommende lager middag og tar hånd om klesvasken. På samme måte er ikke omsorg for barna bare én persons jobb. Mamma er ikke forpliktet til å være en “supermamma”. Et barn er et ansvar for begge de som valgte å få det, og i tillegg må vi fungere som en rollemodell for dem, for eksempel at kjøkkenet ikke er en persons hjemmebane.

Det å re opp sengen, ta vare på hunden vår og vedlikeholde en husholdning, er ikke å hjelpe mamma eller pappa; det er alles ansvar.