Nietzsche og hesten - Hvorfor omfavnet han den og gråt?

Friedrich Nietzsche var en tysk filosof som skapte noen av de mest bemerkelsesverdige arbeidene blant vestlige tenkere. I løpet av 1889 levde filosofen i et hus i Carlo Alberto-gaten i Torino, Italia. Det var tidlig morgen, og Nietzsche var på vei mot sentrum av byen når noe plutselig skjedde som ville forandre livet hans for alltid. Episoden med Nietzsche og hesten er virkelig myteomspunnet.

Han så en kusk slå hesten sin fordi den ikke ville bevege seg fremover. Det stakkars dyret var fullstendig utslitt. Det hadde ingen krefter igjen overhodet. Likevel fortsatte kusken å piske hesten igjen og igjen for å få det til å gå, på tross av dyrets komplette utmattelse.

Nietzsche var forferdet over det han så, og nærmet seg åstedet raskt. Etter å ha fordømt kuskens oppførsel, gikk han bort til hesten som hadde kollapset, omfavnet den og begynte å gråte. Vitner fortalte at han mumlet noen få ord til hesten, men ingen var i stand til å høre hva han sa. En myte sier at filosofens siste ord til hesten var “mor, jeg er en tosk”. Han mistet så bevisstheten, og hans sinn ble forandret for alltid.

En morgen som forandret alt

Siden den dagen har Nietzsches demens fascinert doktorer og intellektuelle verden over. All slags spekulasjon har versert om emnet. Det finnes minst tre versjoner av hva som skjedde med Nietzsche og hesten den morgenen i Torino. Det eneste som er sikkert er at filosofen aldri ble den samme igjen.

Fra episoden mellom Nietzsche og hesten, og helt til hans død ti år senere, snakket aldri Nietzsche igjen. Han ble aldri sitt gamle jeg etter dette. Politiet ble tilkalt, og filosofen ble arrestert for å forstyrre offentlig ro og orden. Kort tid etter ble han fraktet til et mentalt sanatorium. Derfra skrev han et par uforståelige brev til to av vennene sine.

En gammel bekjent tok ham senere med til et sanatorium i Basel i Sveits, hvor han ble i flere år. En av 1800-tallets største tenkere endte opp avhengig av sin mor og søsters hjelp til det meste. Såvidt vi vet, vendte Nietzsche aldri tilbake til virkeligheten.

Nietzsches demens

Det har senere blitt fastslått at Nietzsches oppførsel den dagen – da han klemte den forslåtte hesten og gråt for den – var en manifestasjon på hans psykiske lidelse. De rundt ham hadde likevel lagt merke til at han oppførte seg underlig flere år før dette. Bestyreren i huset han bodde hadde for eksempel hørt ham snakke til seg selv. Han var også kjent for å noen ganger synge og danse naken på rommet sitt.

Han hadde for lengst begynt å forsømme sin personlige hygiene og utseendet sitt. De som kjente ham la merke til at hans en gang så stolte gange, ble om til en slurvete måte å gå på. Han var heller ikke lenger den skarpe tenkeren han en gang hadde vært. Han begynte å snakke på en oppskaket måte, der han hoppet fra et emne til et annet.

Nietzsche mistet sine kognitive evner i stadig større grad i sanatoriet, inkludert sine språkevner. Han var av og til aggressiv, og slo til og med folk rundt seg. Og bare et par år tidligere hadde han skrevet noen av verkene som gjorde ham kjent som en av de største filosofene gjennom historien.

Nietzsche og hesten – Filosofens tårer

Folk flest så ikke episoden med Nietzsche og hesten som noe annet enn irrasjonelle handlinger forårsaket av en psykisk lidelse. Noen andre derimot, ser en dypere mening i det. I boken “Tilværelsens uutholdelige letthet” går Milan Kundera tilbake til scenen der Nietzsche omfavner den skamslåtte hesten og gråter.

Kundera ser for seg at da Nietzsche mumlet inn i øret til hesten, ba han om tilgivelse. Fra Kunderas perspektiv gjorde han det på vegne av hele menneskeheten for hvor stygt og primitivt vi har behandlet andre levende vesener. Som om de skulle være våre fiender eller tjenere.

Nietzsche var ikke kjent som en forkjemper for dyrs rettigheter, eller for å ha noen som helst spesiell tilknytning til naturen. Men episoden mellom Nietzsche og hesten hadde tydeligvis en sterk innflytelse på ham. Hesten var det siste levende vesenet han hadde en virkelig interaksjon med. Mer enn selve dyret kunne Nietzsche kjenne seg utrolig godt igjen i dets lidelse.

Nietzsche var ikke særlig godt kjent for mannen i gaten på den tiden, selv om han tidligere hadde et veldig godt rykte som professor. Dessverre ble hans siste år miserable. Hans søster forandret mange av tekstene hans for at de bedre skulle passe overens med den tyske nazismen. Nietzsche var maktesløs og kunne ikke gjøre noe med dette. Han var sunket ned i en dyp drøm som skulle vare helt fram til han døde i 1900.