Nevroetikk: Der nevrologi og kunst møtes
I hundrevis av år har det vært mange spørsmål som “Hva er kunst?”, “Hvordan oppfatter vi skjønnhet?”, og “Hva definerer noe som vakkert?”. Disse spørsmålene har inspirert mange debatter. Vel, for omtrent 10 år siden, dukket det opp en disiplin kalt nevroetikk. Denne disiplinen prøvde å finne svaret på disse spørsmålene. Denne ganske nye studieformen, også kjent som “NeuroArt”, kombinerer kunnskap og teknikker avledet fra nevrologi og kunst.
For mange kan det virke absurd å kvantifisere og måle kunst. Formålet med denne trenden er imidlertid å finne de felles poengene i alle kunstneriske verker. Forskere tar sikte på å finne ut hva som skjer i en persons hjerne når de tenker på et estetisk objekt eller et kunstverk, eller når personen lager sitt eget.
Hva er poenget med nevroetikk?
Fra et biologisk synspunkt, kan den estetiske responsen være basert på en spesialisert type tiltrekning. Denne spesielle tiltrekningen gjelder for spesifikke gjenstander, mennesker, farger, ideer, osv.
Tiltrekninger eller aversjoner har spilt en grunnleggende rolle i utviklingen vår, og fordelene er tydelige. For eksempel blir vi tiltrukket av fargene på sunn mat, og på samme måte misliker vi mat som ser dårlig ut, som råtten frukt.
Vi er også mer tiltrukket av visse ansikter. Vi lærer å identifisere de små gestene fra det motsatte kjønn, noe som hjelper oss med å reprodusere oss.
På den andre siden er kunst avhengig av sansene våre, og disse avhenger i sin tur av hjernen. På grunn av dette er det ingen tvil om at det, på et nevrologisk nivå, vil være tegn i hjernen som indikerer at noe gleder oss.
Hvordan er det mulig?
De viktigste funnene innen nevroestetikk stammer fra forskjellige typer forskning. Som på mange områder, observerte ekspertene de første resultatene etter studien om kognitive prosesser og personer med hjerneskader.
Nevroradiologi-studier har også blitt utført på folk mens en person vurderer kunstverk positivt eller negativt. Og selvfølgelig, mens de vurderer andre kunstformer, som dansing, musikk, maling, osv.
Disse studiene innen nevroestetikk benytter hovedsakelig funksjonell magnetresonanstomografi. Dette lar oss samle inn informasjon om områdene som aktiveres under en oppgave, samt intensiteten av aktiveringen. Det finnes også studier som bruker fysiologiske teknikker, som for eksempel elektroencefalografi (EEG).
Nevroetikk: Forbindelsen mellom nevrologi og kunst
En studie utført av et team nevrologer i 2017, forsøkte å svare på spørsmålet om skjønnhet er fullstendig subjektivt eller ikke. For å gjøre dette, viste de noen frivillige deltakere bilder av skulpturer av klassisk kunst og kunst fra renessansen mens de var i en magnetresonanstomografi-maskin. Først og fremst viste de dem de originale bildene, og deretter de samme skulpturene, men med modifiserte proporsjoner.
Etter å ha sett dem, måtte de frivillige si om de likte dem eller ikke, og deretter vurdere proporsjonene. Det forskerne fant, var at når de frivillige så de originale skulpturene, var det en aktivering i insula. Dette området omhandler spesielt abstrakt tenking, beslutningstaking og persepsjon.
Når de sa at de syntes at skulpturene var vakre, viste den høyre delen av amygdala en respons. Dette området av hjernen er avgjørende for behandlingen av følelser, spesielt tilfredshet og frykt.
Ifølge en annen studie blir imidlertid persepsjonen vår av skjønnhet og stygghet behandlet av de samme områdene (cortex orbitofrontalis), og den eneste forskjellen er intensiteten av aktiveringen.
Ikke alt har med hjernen å gjøre
Til tross for alt vi har nevnt, har ikke alt med hjernen å gjøre. Innenfor oppfatningen av skjønnhet og tiltrekning til visse kunstverker, er kulturens innflytelse enorm. Derfor er det grunnleggende å ta den sosiale og kulturelle konteksten i betraktning når man trekker konklusjoner om hva vi ser på som vakkert.
For eksempel observerte en studie om nevroetikk at kunstverkene som ble vist deltakere som var merket med MoMA (Museum of Modern Art), ble oppfattet som vakrere enn resten (hvis oppholdssted ikke var spesifisert).
Det kan være mange kulturelle determinanter innen nevrologi og kunst. Det som er spennende, er imidlertid at to forskjellige kunstverk vil gi samme effekt i hjernen til forskjellige mennesker.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Andreu Sánchez, C. (2009). Neuroestética: cómo el cerebro humano construye la belleza. Universidad Autónoma de Barcelona.
- Zaidel, D.W. (2015). Neuroesthetics is not just about art. Frontiers in Human Neuroscience, 9(80), 1-2.