Myten om Hades, dødsrikets konge

Myten om Hades er uatskillelig fra konseptet om den greske underverdenen. Det var et underjordisk sted hvor sjelene til de døde som 'kunne betale fergemannen' ble tatt. Der utøvde guden Hades sin makt klokt.

Skrevet og verifisert av psykologen Sergio De Dios González.

Siste oppdatering: 26 mars, 2022

Myten om Hades er myten om mesteren og herren over det greske dødsriket. Dødsriket var et sted som ligner på det som senere ble kalt ‘helvete’. Imidlertid var ikke Hades et ondt eller perverst vesen, men oppfylte ganske enkelt rollen som å huse sjelene til de avdøde, og forhindret dem i å returnere til jorden.

Hades var en av de 12 store gudene til Olympus. Han var sønn av Kronus og Rhea. Myten om Hades hevder at han ble svelget av faren ved fødselen siden han fryktet at et av barna hans skulle bli voksen og detronisere ham, slik han selv hadde gjort med sin far.

Likevel klarte en annen av sønnene, Zevs, å omgå denne praksisen og ble voksen. Deretter reddet han brødrene sine, blant dem var Hades.

De to, sammen med Poseidon, førte en blodig krig mot titanene for verdensherredømme. De vant og trakk lodd om å dele skaperverket. Zevs fikk himmelen, Poseidon havet og Hades, dødsriket.

Det greske dødsriket

Ifølge myten om Hades var dødsriket hans store rike og domene. For grekerne var det et tåkete og dystert sted som lå under bakken og fungerte som bolig for de døde. Når de først kom inn der, kunne de aldri komme seg ut.

I dødsriket var det flere seksjoner. Elysion var stedet hvor de som hadde ført en heroisk eller ekstremt dydig tilværelse gikk for å bo. Asphodel-markene tjente som bolig for vanlige sjeler. Det var også Tartaros, en dyp avgrunn som var et sted for store lidelser og hvor titanene, gudenes evige fiender, havnet.

Dødsriket ble nådd ved å krysse Akheron-elven. Fergemannen som var ansvarlig for overfarten het Kharon og han ble betalte en mynt for tjenestene sine. Av den grunn la de levende igjen en mynt i gravene. Hvis avdøde ikke hadde noen til å betale for seg, måtte de holde seg på elvebredden i et århundre. På den andre siden av elven var den trehodede hunden, Kerberos, underverdenens vokter.

Myten om Hades

Myten om Hades forteller at syklopene, voldsomme skapninger som kjempet med gudene mot titanene, hadde smidd en hjelm til Hades som de ga ham. Denne hjelmen ga ham en unik gave: han kunne gjøre seg usynlig. Dette er grunnen til at underverdenen er usynlig for dødelige.

Hades var en stille gud, som sjelden blandet seg inn i menneskenes liv. Fra riket sitt fikk han en dag øye på en ung jomfru. Hun var den vakreste jenta han noen gang hadde sett, og han ble umiddelbart forelsket i henne og ønsket å gifte seg med henne. Den unge kvinnen ble kalt Persefone og var datter av søsteren hans, Demeter. En dag var jenta i gang med å klippe blomster, og plutselig spiret figuren til Hades i sin fantastiske vogn fra den samme jorden.

Hades kidnappet Persefone og tok henne med seg til dødsriket. Jentas mor begynte desperat å lete etter datteren, og siden hun ikke hadde noen nyheter om henne, tok hun hevn på alle ved å skape en permanent vinter.

Zevs, bekymret for situasjonen, klarte å få Hades til å gå med på å være sammen med henne i bare fire måneder av året. Resten av tiden kunne den unge kvinnen være sammen med moren sin. Dermed var firemånedersvinteren født.

Hades’ eventyr

Myten om Hades indikerer at han ikke var en promiskuøs gud som brødrene sine, men han hadde noen eventyr. En av dem var en affære med nymfen, Minthe. Hun bodde ved bredden av en elv og Hades ville ta henne med makt.

Persefone og moren hennes, Demeter, innså situasjonen og slo nymfen til hun gikk i oppløsning. Deretter samlet Hades restene og skapte en ny plante: mynte. En annen nymfe, Leuke, var Hades’ elsker i lang tid til hun døde. Fra kroppen hennes skapte Hades en annen plante, hvitpil.

Som man kan se, inspirerte myten om Hades og eksistensen av dødsriket den jødisk-kristne ideen om helvete. Grekerne introduserte ideen om at det ble avsagt en dom etter døden som bestemte stedet hvor sjelen til hver avdøde skulle bo. Dette konseptet var også opphavet til dommen over de levende og de døde som eksisterer i ulike religioner.