Matt Groening og Disenchantment: middelaldersk satire
I 2018 kom Disenchantment til strømmetjenesten Netflix, og mottok blandede anmeldelser og tilbakemeldinger. Den animerte serien er skrevet av Matt Groening, den anerkjente skaperen av The Simpsons og Futurama. Fansen ventet spent på Groenings nye serie, selv om de ikke helt visste hva de kunne forvente seg.
Kritikere gransket alle aspektene ved serien, og etter en litt vinglete start endte de opp å rose denne satiren, satt i en litt gal middelalder.
Matt Groening endrer retning
Disenchantment distanserer seg fra sine eldre forgjengere. The Simpsons er satt i en gjenkjennelig samtid som prøver å parodiere det nåværende amerikanske samfunnet, og Futurama inviterer oss til å tenke på fremtiden. Disenchantment tar oss imidlertid med på en tur tilbake til fortiden. Det er en fortid med tydelige hentydninger til middelalderen. Samtidig er det også et tydelig fantasielement som trekker sterke bånd til mytologiske påvirkninger, fulle av overtro og magi.
I et kongerike som kalles Dreamland, bor prinsesse Tiabeanie – eller Bean, som hun kalles av vennene sine. Alt begynner når den unge prinsessen, etter å ha godtatt et ekteskap, bestemmer seg for å rømme unna de ekteskapelige forpliktelsene sine. Grunnen? Hun foretrekker øl og eventyr fremfor å gifte seg med en prins hun ikke elsker.
Bean vil legge ut på en reise der hun vil forsøke å finne seg selv, så hun rømmer fra konvensjoner og normer. Som et resultat, utløser hun en uendelig kjedereaksjon av katastrofale og vanvittige situasjoner. Hun reiser heller ikke alene. Ved hennes side kan vi finne Luci, hennes personlige demon som konstant prøver å få henne over til den mørke siden. Som en kontrast følges hun også av Elfo, en liten alv som er lei av det optimistiske og hyggelige livet i landsbyen sin. Han vil heller falle med hodet først inn i det depressive mørket som den menneskelige verden har å tilby.
Når det gjelder humor, skaper Matt Groening et miljø vi ikke helt passer inn i. Når alt kommer til alt, etterlater serien oss imidlertid med et ønske om mer. Her vil vi gå gjennom noen av hovedideene bak den andre sesongen av Disenchantment. Obs. spoilere kan forekomme!
Et nytt format
Vi må innrømme at ideen om en ny serie fra Matt Groening på Netflix fikk oss til å undre. Det er lenge siden The Simpsons og Futurama kom ut, og publikum og trender innenfor animasjon har endret seg drastisk siden den gang. Vi har alle nostalgiske minner fra de beste årene av The Simpsons og Futurama, men i disse dager er ting veldig annerledes.
Det var mange mennesker som misforsto Futurama, og til slutt ble serien avlyst. På den andre siden er The Simpsons langt fra sine glansdager. Serier som Family Guy, eller Familien Griffin på norsk (Seth McFarlane, 1999), kom opp i skyggen av Groenings kreasjoner, men endre opp med å tvinge den til å endre seg på måter som ikke fungerer bra for klassikere som The Simpsons.
Så, hvorfor Netflix? Det betyr en ny produksjon, mer frihet for forfatterne – noe som både kan være en god og dårlig ting. Det er også en klar tendens mot serialisering. Og det er nettopp her et av problemene med Disenchantment ligger.
Mer som en serie
Langt fra å være en samling av korte og selvavsluttende episoder, er Disenchantment nærmere en vanlig serie. Plottet utvikler seg gradvis, med cliffhangers som tar sikte på å hekte seerne. En slik serie vil også være mer avhengig av billig humor.
Problemet er at Disenchantment ikke later som om det er en seriøs serie, men heller en komedie, og når det gjelder komedie, er mindre mer. Desto kortere og mer kondensert det er, desto bedre. Seerens første prioritet vil ikke være å bli limt til skjermen, men snarere å kunne le.
Humoren på sin side har en tendens til å være litt absurd, noe som ikke var et problem i The Simpsons og Futurama. Dette var fordi i de seriene var det en tydelig balanse mellom kritikk og det absurde. I denne middelalderske satiren, har tullet en tendens til å overskygge kritikken, som heller ikke når helt opp og ikke er bitende nok.
Å gjøre sammenligninger
Sammenligninger er uunngåelige, men ikke gunstige, og dersom det ikke hadde vært for skyggen av forgjengerne, ville kanskje ikke Disenchantment hatt like store problemer med å passe inn. Til forsvar for serien, vil vi imidlertid si at selv om dette nye formatet kan forvirre seerne, vil det ende opp med å overraske dem positivt.
Når du fortsetter å se, vil du oppdage et mer komplekst, mer underholdende bilde, med noen episoder som faktisk lever opp til forventningene. La oss også huske at The Simpsons ikke fanget oppmerksomheten vår fra første episode; seerne ble gradvis forelsket i serien.
Karakterene er godt skrevet, og hentydningene til andre serier, spesielt Game of Thrones, ender opp med å skape en historie som skjuler mye mer en du først vil forvente. Du vil kanskje ikke elske Disenchantment fra første episode, men du vil sannsynligvis bli hekta i midten av serien. I den andre sesongen gjentas formelen, og det hele begynner å gi mening.
Matt Groening: Nye temaer og mer kritikk
Dersom det var en ting som kjennetegnet forgjengerne, var det faktumet at det var kritikk basert på parodi. De karikerte realitetene i nåtiden og fremtiden preget animasjonene til Matt Groening, og det sørget for at de ble klassikere. Disenchantment parodierer ikke bare fortiden, men også nåtiden, da den må tilpasse seg dagens krav om relevans.
Det er derfor ingen stor overraskelse at hovedpersonen er en kvinne, en prinsesse som er desillusjonert om tidene hun lever i, og som bestemmer seg for å ta kontroll over livet sitt, om enn på en ganske katastrofal måte.
Takler forskjellsbehandling
Bean er ikke en eventyrprinsesse, slik vi er vant med. Hun er ikke den typen prinsesse som legemliggjør middelalderens dyder og verdier. Hun er faktisk en katastrofe på to bein. Alt går som regel galt når hun gjør noe, og hun sår kaos hvor enn hun går. Hun har i tillegg problemer med alkohol, og vil ikke anses som vakker etter samfunnets standard.
Sammen med kameratene, Elfo og Luci, leder hun en trio som til tider minner oss om Fry, Bender og Leela fra Futurama. De er en trekløver som vil ende opp med å finne seg selv i de mest sinnssyke situasjonene.
En kritikk av forskjellsbehandling av kvinner kommer tydelig frem helt fra begynnelsen av serien, og Bean trosser alle reglene som settes, og følger heller instinktene sine. I den andre sesongen av serien, får vi se en virkelig parodi på middelaldersamfunn – men også på mer moderne samfunn.
En latterliggjort konge
Serien latterliggjør kongefiguren, og fremstiller han som en marionett hvis tråder styres av rådgiverne hans. Blant dem finner vi en slags kult som refererer til kirken. Verken kongen eller folket ser ut til å ha noen spesiell betydning for dem. Alt de bryr seg om er å fremme sin egen agenda. Alle er opptatt av sine egne interesser på slottet, mens kongen nyter overflødige måltider på tronen sin, helt uvitende om hva som faktisk foregår utenfor slottets vegger.
Overtro og religion blander seg med kulten som dominerer Dreamland. Vi ser noen karakterer som ikke tror på vitenskap, men på magi. De fordømmer hekseri og kontrollerer massene etter egne ønsker. Dermed er det kongens rådgivere som virkelig har kontrollen i Dreamland. De blir involvert i et slags ritual av en seksuell og religiøs karakter, samtidig som de dikterer samfunnets regler.
Den første sesongen av Disenchantment var en forrett, en presentasjon av Dreamland og reglene som styrer universet. Den andre sesongen viser seg å være mer moden. Den utforsker alt de berørte i den første sesongen på et dypere nivå. Det begynner virkelig å bite fra seg og overrasker med en kritikk som har mer å gjøre med den virkelige verden vi lever i og vår historiske fortid.
Hvordan avsluttet Matt Groening sesongen?
Serien takker for seg med en avslutning som holder oss i spenning og etterlater oss med et ønske om å finne ut mer om eventyrene til Bean, Elfo og Luci. Den gjør det uten å forlate det veldig nøye designede formatet som kan minne om steampunk.
Med en karikert og gal versjon av fortiden vår, ser det ut til at Disenchantment, litt etter litt, finner sin plass. Og hvem vet, kanskje den til slutt vil bli en like viktig del av minnene våre som forgjengerne dens.