Lucifer-effekten: Gode mennesker gjør onde gjerninger
Lucifer-effekten kan forekomme i enhver setting i vårt daglige liv. Det er en transformasjon. Denne effekten kan få en tilsynelatende normal, god og velutdannet person i stand til å begå fryktelige handlinger. De er mennesker som ikke har noen lidelser eller en traumatisk fortid, men finner seg selv dehumanisert av den sterke innflytelsen av en bestemt sosial situasjon.
En god kriminolog som har en viss kunnskap om sosiologi, vil fortelle oss at ondskap ikke er en slags “fantasi” eller et universelt begrep som eksisterer kun som et antonym av “godhet”. Ondskap eksisterer i konteksten: en bestemt sosial situasjon og de psykologiske mekanismene som er relatert.
“Linjen mellom godt og ondt er gjennomtrengelig og nesten alle kan bli indusert til å krysse den når de presses av situasjonelle krefter.”
-Phillip Zimbardo-
En definisjon
Et berømt eksempel på Lucifer-effekten er hekseprosessene i Salem. Samfunnet var på den tiden grepet av en religiøs fanatisme, puritanisme og et kollektivt hysteri. Et annet godt eksempel er den nå berømte karakteren Walter White, fra den kritikerroste tv-serien “Breaking Bad”.
Antropologene Alan Page Fiske og Tage Shakti påpeker at i Lucifer-effekten, er det noen som initierer en serie med voldelige handlinger basert på hva de anser som riktig. Med det mener de at det individet gjør, uansett hvor fryktelig det er, er rettferdiggjort av den komplekse personlige situasjonen og sosiale konteksten. Men vi må huske på at ingen form for vold er “dydig”.
Ikke gå glipp av artikkelen: Vold er lært… men det kan også bli “ulært”
Det kan være at en person, på et gitt tidspunkt, på grunn av visse sosiale og strukturelle forhold, føler et behov eller en forpliktelse til å krysse over linjen mot ondskap eller grusomhet. Dette er Lucifer-effekten. Over alt annet er moral et nøkkelbegrep her. Kort sagt, fungerer moral som en lokkedue for vår hukommelse: det er logikk eller integritet utover presset fra miljøet eller fortvilelsen.
Lucifer-effekten og Phillip Zimbardos studie
Det er kvelden den 28. april i 2004. De fleste amerikanere er ferdige med middagen og oppvasken og sitter ned foran TV-en for å se på programmet “60 Minutes”. Noe endret seg den kvelden. TV-nettverket inviterte det amerikanske folket til å se noe som mange ikke var forberedt på.
De viste bilder fra Abu Ghraib-fengselet i Irak. Bilder der en gruppe amerikanske soldater (menn og kvinner) sodomiserer, torturerer og voldtar de irakiske fangene på de mest avskyelige og ydmykende måter.
En av de mange som så på disse scenene, med enorm frykt, var den velkjente psykologen Phillip Zimbardo. Men, for Zimbardo var det en foruroligende gjenkjennelse. For han var ikke disse handlingene nye. De var ikke merkelige, og de var ikke uforklarlige. Det amerikanske samfunnet på den andre siden, så dette som et brudd på deres tidligere holdninger.
Plutselig var de som de hadde betraktet som “gode” nå onde. Frelsere omgjort til torturister. Kanskje de hadde overvurdert evnen til det amerikanske militæret?
Zimbardo-eksperimentet i 1971
Etter publikasjonen av bildene fra Abu Gharib-fengselet ble de 7 amerikanske fengselsvaktene siktet og deretter brakt fremfor retten. Dr. Zimbardo følte, uavhengig av konsekvensene, at det var nødvendig for han å ta del i rettssaken som et ekspertvitne for å forklare hva som hadde skjedd i fengselet.
Faktisk, før han tok del i rettsaken, gjorde han en ting veldig klart. Den ondskapen som hadde slått røtter i det fengselet, var effekter av Bush-administrasjonen og en politikk som la til rette for Lucifer-effekten.
En av grunnene til at han følte en obligasjon til å ta del i denne prosessen, var at han selv hadde opplevd en situasjon som ligner på den som fant sted i Abu Ghraib-fengselet. I 1971 gjennomførte han et eksperiment ved Stanford University. Det berømte Stanford-fengselseksperimentet. Zimbardo delte studenter inn i to grupper, “vakter” og “innsatte”.
Kun seks dager inn i eksperimentet, som var ment å vare i to uker, ble Zimbardo vitne til uventede og ufattelige nivåer av grusomhet. Liberale universitetsstudenter, kjent for deres altruisme, vennlighet og sosialitet, ble omgjort til sadister. Og, tilsynelatende, kun fordi de ble satt i rollen som “vakt”. Til slutt ble situasjonen så ekstrem at Zimbardo ble tvunget til å avslutte eksperimentet.
Lucifer-effekten og dens psykologiske prosesser
Resultatet av Zimbardos-eksperiment ved Stanford University syntes å være en klar pekepinn på det som ville finne sted flere år senere i Abu Ghraib-fengselet. Dr. Zimbardo forsøkte ikke å frikjenne eller rettferdiggjøre de anklagede soldatenes handlinger. Han ønsket definitivt ikke å fremstille dem som ofre. I stedet, ønsket han å tilby en vitenskapelig forklaring på hvordan visse omstendigheter og situasjoner kan endre vår atferd fullstendig.
Dette er de psykologiske prosessene Zimbardo identifiserte som tilsammen utgjør Lucifer-effekten:
- Konformitet med en gruppe. Solomon Asch teoretiserte at visse sosiale press noen ganger får oss til å utføre handlinger eller utøve atferd som i utgangspunktet går imot våre verdier. Hvorfor? På grunn av aksept fra andre.
- Føyelighet til autoriteter, av Stanley Milgram. Dette fenomenet er vanlig, for eksempel, i grupper med et militært hierarki. Her er en stor del av gruppens medlemmer kapable til å begå voldelige handlinger dersom de rettferdiggjøres eller beordres av personer med en høyere rangering.
- Moralsk frakobling, av Albert Bandura. Mennesker har deres egne moralske koder og verdisystemer. Men, noen ganger forekommer mentale “piruetter”, der de utfører handlinger som egentlig er stikk i strid med deres moralske verdier. Det kan til og med nå et punkt der de ser noe som er moralsk uakseptabelt som riktig.
- Miljømessige faktorer. Dr. Zimbardo fikk informasjon om at disse soldatene jobbet i 12 timers skift, 7 dager i uken – over 40 dager uten fri. Faktisk sov de i tomme celler. Fasilitetene var også i dårlig stand, med mugg, blodflekker og kroppslige levninger på veggene. I tillegg ble de utsatt for opptil 20 bombekasterangrep per uke.
Kan vi forhindre det?
For å konkludere, forklarer Zimbardo i sin bok “The Lucifer Effect” at dehumanisering var uunngåelig. Situasjonelle faktorer, kontekstuelle sosiale dynamikker og psykologisk press kan nære ondskap i hvem som helst av oss. Vi bærer alle frøet av ondskap i oss, enten vi liker det eller ikke. Vi kan imidlertid motvirke den perverse siden med besluttsomhet, integritet, og klare grenser. Vi kan bruke disse verktøyene for å hindre os selv i å glemme hvem vi er og hva vi verdsetter.