Kharon: Myten om underverdenens mystiske fergemann
Myten om Kharon forteller oss om en av de mest enigmatiske karakterene i gresk mytologi: underverdenens fergemann. Hans oppdrag var å frakte sjelene til de som nettopp hadde mistet livet til Hades, der de så skulle dvele i all evighet.
Denne karakteren var en sliten og skjødesløs gammel mann med ett hvitt, tufset skjegg. Ansiktet var stygt og skjeggete og han hadde en vemmelig holdning. Myten sier at Kharon beveget båten sin med hjelp av en stake, at han heiste seil og at båten alltid var rusten og nærmest falleferdig.
Kharon reiste langs elven Acheron, hvilket betyr “smertens elv“. Hans arbeid var kjedelig og uendelig, det tok aldri slutt og det gav ham en ganske sur framtoning. Den eneste situasjonen som tok ham ut av de evige rutinene var når en levende person ønsket å komme inn i dødsriket. Dette hadde skjedd med både Hercules og Orpheus. Ellers var hans oppgaver endeløse, repeterende rutiner.
Mytens opprinnelse
Myten om Kharon sier at underverdenens fergemann var sønn av Nyx og Erebos. De sier også at han ble født så langt tilbake i tid at det ikke finnes noe minne om hans fødsel. Nyx var nattens gudinne, og velsignet med en sånn overveldende skjønnhet at til og med Zevs fryktet henne. I tillegg var hun Khaos’ datter og hun var tilstede ved universet skapelse.
Erebos var guden for mørke og skygge. Han regjerte over de mørke tåkene som omringer jordens ende. Han var også tilstede i alle underverdenens steder. Selv om han var Nyx’ bror fikk de to barn sammen; Aither, guden for himmelsk lyd og øvre luft og Hemera, dagens gudinne.
Ifølge myten om Kharon så fikk Nyx flere barn på egen hånd uten innblanding av sin bror og ektemann, Eresbos. Og det var sånn fergemannen fikk sine søsken: de tre moirer: skjebne, Ker: bane, Thanatos: død, Hypnos: drøm, Geras: alderdom, Oizyerna: smerte, Apate: bedrag, Nemesis: fortjent straff, Eris: splid, Philotes: ømhet, Momos: spydighet, Hesperidene: kveldens døtre, Oneiroi: drømmer, Keres: ødeleggelsens ånder og Morors: fatalitet.
Fergemannens historie
Myten forteller oss at Kharons navn bokstavelig talt betyr ” intenst lys”. Dette fordi mennesker bare noen sekunder før de dør, får et helt spesielt glimt i øynene. Dette viser til fergemannens navn. En av de vanligste oversettelsene av navnet Kharon er faktisk ” han med det ville blikket” eller “ han med det flammende blikket“.
Noen sier at det var hans søstre, moirene, som manet ham til fullføre sin plikt. De gjorde slik at han ble rammet av en forferdelig utålmodighet når en person var i ferd med å dø. Det var i dette øyeblikket at Kharon nådde elvens bredde og ventet på sjelene til de nylig avdøde. Men ikke alle sjeler kunne krysse smertenes elv, Akheron, med ham. For sjeler trengte en mynt for å betale for ferden.
Derfor begravde alltid grekerne sine døde med en mynt under tungen. Dette var betalingen for at fergemannen skulle frakte deres sjeler til Hades. Sjeler som ikke hadde en mynt eller som ikke hadde blitt ordentlig begravet ble tvunget til å vandre langs elven i hundre år. Etter dette tidsrommet lot Kharon dem passere elven gratis.
Kharon og Hades
Tilslutt forteller myten oss at det bare er to personer som har klart å ta seg til Hades uten å dø i forsøket. En av dem var Herkules, som Kharon tok til underverdenen uten å helt kunne forklare hvorfor og uten å be om betaling. Derfor straffet også gudene Kharon og tvang ham til å tilbringe et år i fengsel.
Orfeus var den eneste vanlige dødelige personen som klarte å ta seg til Hades. Han fortryllet og kuet fergemannen med sin magiske musikk. Kharon tillot også gudinnen Psyche, sjelens gudinne, å komme seg forbi takket være triksene hun brukte for å forvirre ham.
Selv om Kharon først og fremst opererte i Akheron-elven så hadde han også rett til å styre sin båt på underverdenens andre elver, deriblant Kokytos; jammerens elv, Pyriflegethon; ildens vannstrøm, Lete; elven av uro og Styx; usårbarhetens elv.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
De Velasco Abellán, F. P. D. (1988). El origen del mito de caronte. Investigacion sobre la idea del paso al mas alla en la atenas clasica (Doctoral dissertation, Universidad Complutense de Madrid).
