Jeg hater familien min, men elsker fremmede

Noen ganger kan mange mennesker avvise familien sin og omfavne grupper utenfor den, selv i voksen alder. I psykologien har dette en klar betydning, særlig hvis disse følelsene vedvarer i voksen alder.

Det er noen som begynner å hate familien sin? Men hvorfor er det slik?

Familie er som små univers hvor vi lærer å bli medlemmer av samfunnet. Det er ingen perfekte familier fordi det er ingen perfekte mennesker og ingen perfekte samfunn.

Hver familie viderefører trauma, nevroser og tomhet til en grad. Men av og til er det i en veldig stor grad, noe som etterlater folk med dype sår.

Enten det er lite eller innlysende, kan man finne hat i alle familier. Selv om dette høres ut som et paradoks, betyr det ikke at man ikke har stor kjærlighet også.

Slik er menneskets kjærlighet: ambivalent og selvmotsigende. Familie er ikke fritatt fra denne regelen og derfor er nag og smålighet ganske vanlig.

Men av og til er det ikke smålig hat. Av og til er familieforhold alvorlig knust. Noen mennesker i verden har vært åpen om deres totale avvisning av familien deres. De avskyr dem. De skammer seg over hvor de kommer fra.

Det komiske er at de samtidig erklærer hvor mye de verdsetter og beundrer fremmede, mennesker som ikke er en del av familien deres.

Hvordan ender noen opp med å hate familien sin?

Å hate familien sin er, naturlig sett, selvmotsigende. Det antyder, på en eller annen måte, at man hater seg selv. Genetisk og sosialt sett er vi en integrert, uatskillelig del av vår nærmeste familie.

Til tross for dette føler mange mennesker seg avvist og uelsket av familien deres. Det er som en tenåring som aldri vokste ut av det.

En persons hat stammer ofte fra følelsen av at de har mislyktes på en eller annen måte, eller at de har blitt alvorlig mishandlet. Svikten skjer når de har høye forventninger som ikke blir møtt, når familien deres forsømmer en del av oppveksten eller når de har vokst opp på en inkonsekvent måte. Som når familien sier en ting, men gjør noe helt annet.

Og så er det mishandling. Dette inkluderer både fysisk og følelsesmessig oppgivelse, samt muntlig, fysisk eller seksuell mishandling. Forsømmelse er også mishandling. Alt som involverer det å benekte en persons verd på en systematisk måte blir kalt for mishandling. 

En annen situasjon er når familiemedlemmer skammer seg over seg selv eller føler seg mindreverdig. Da oppdrar de barn med dårlig selvtillit.

Denne typen familier er vanligvis veldig hemmelighetsfulle og holder seg unna kontakt fra andre. Dessverre fører dette til hat og er en stor årsak til at en person ser på fremmede som bedre enn familie.

Høyaktelse av fremmede

Når vi er tenåringer er det vanlig å ha problemer med familien. Vi finner ut hvem vi er og det er naturlig. Som barn aksepterer vi familiegrenser på en mer eller mindre passiv måte.

Når vi blir eldre begynner vi å stille spørsmål ved dem og vi ser feilene. En av stegene som lar oss bli voksne er akkurat det: vi overvinner anspentheten.

Når vi er ungdommer begynner fremmede å bety masse for oss. Naturligvis bryr vi oss mer om hva vennene våre synes om oss enn foreldrene våre. Litt etter litt navigerer vi gjennom motsigelsene og finner en balanse. Når vi forlater hjemmet vårt fikser vi problemet.

Gradvis finner vi ut hva familien vår ga oss og hva de tok i fra oss. Mesteparten av tiden konkluderer vi med at de ikke ville skade oss.

Av og til stagnerer konflikten. Kanskje et voksent barn ikke kan forlate hjemmet. Eller de drar hjemmefra men finner ut at alt ikke er like rosenrødt. At i den virkelige verden bryter folk løfter og mislykkes i å møte våre forventninger.

Det er ikke vanskelig å se hvordan man kan bli fristet til å skylde på familien for ens begrensninger. Vi havner også i fellen med å tro at livet er enklere for andre, fremmede, enn for oss. De er bedre fordi de hadde en bedre familie.

Det å hate familien vår og tilbe fremmede er å uttrykke en uløst tenåringskonflikt. Men andre familier har deres egne problemer, deres egne hemmeligheter. Kanskje det å hate hvor vi kommer fra hjelper oss å unngå å ta ansvar. Kanskje det gir oss en unnskyldning for å ikke være selvstendig.

Tingen er – hvis vi ikke overvinner problemene våre, vil vi slite med å være glade voksne.