Hyper-barn: overbeskyttede barn og stress
Hyper-barn er et produkt av hyper-oppdragelse. Det er en ny og voksende trend som forsømmer viktige aspekter ved barndommen. For eksempel, lek, være ute i naturen, kjedsomhet og håndtering av ulike problemer. Dette er resultatet av en pedagogisk stil basert på overbeskyttelse, over-oppmerksomhet og ros.
Et hyper-barn vil respondere til andres behov før sine egne. De har liten eller ingen tid til selvoppdagelse, intrapersonell utvikling og mange andre viktige egenskaper som utvikles i løpet av barndommen.
Hva ligger i begrepet “hyper-barn”?
Begrepene “hyper-barn” og “hyper-oppdragelse” er begreper som er knyttet til å holde barna under kontroll. Som et resultat får de ingen tilknytning til aktiviteter som er normale for personer i deres aldersgruppe. Så, de blir mennesker som ikke er uavhengige, fordi det forventes at de er perfekte i alle aspekter ved livet.
Begrepet dukket først opp i USA. Tradisjonelt sett er det relatert til begrepet “bortskjemte barn”. Imidlertid sier Eva Millet, journalist og forfatter av bøkene Hyper-paternity og Hyper-children: Perfect Children sier at hyper-barn oftest skaper mye stress for foreldre.
Hvordan ser et hyper-barns liv ut?
Hyper-barn er opptatt med utenomfaglige aktiviteter som de ikke føler noen lidenskap for. De kjenner sine svakheter veldig godt, men foreldrene behandler dem som om de var en investering. Med andre ord, etter at de har brukt mye penger og tid på å oppdra barna sine, tenker de (ofte ubevisst) at det vil føre automatisk til stor suksess.
Barna er mye mer oppmerksomme på dette enn vi forestiller oss. Og presset dette fører til påvirker barna på alle nivåer. Livene deres blir til konstant stress fordi de hele tiden må møte andre folks forventninger til dem.
Imidlertid har denne mynten, som alle mynter, en annen side. Hyper-barn blir familiens midtpunkt for oppmerksomhet. Som Millet sier: “Du besøker hjemmene deres og du ser ingen bilder av besteforeldrene. Du vil kun se bilder av barna. De er stort sett kongene og dronningene i huset.”
Denne overstimuleringen skaper en følelse av overlegenhet hos barn. Dette kan påvirke deres personlige utvikling på en negativ måte. Som et resultat kan de ikke håndtere følelsene sine på en god måte, de blir lett frustrerte og lider av sine foreldres angst. Kort sagt, blir de det Miller kaller “hyper-barn”. De er avhengige barn som ikke kan gjøre noe uten foreldrenes hjelp.
“Det finnes verken dårlige planter eller dårlige mennesker, bare dårlige dyrkere.”
-Victor Hugo-
Men, hva trenger et barn egentlig?
Det vil alltid være vanskelig å avgjøre hva barn egentlig trenger. Dette er fordi vi må ta i betraktning at de har egne drømmer, ønsker og forventninger. Det er imidlertid en ting som er klart: de trener fremdeles for å møte den virkelige verden. Derfor kan vi ikke kreve like mye av disse barna som vi krever av andre voksne.
Dette er en av grunnene til at foreldre aldri bør overføre sine drømmer over til barna sine. Å tenke på deres karriere eller universitetsutdannelse før de er 10 år er bare galskap. Vi må la barna utvikle sin egen personlighet og egne interesser. Fremfor alt bør vi la dem feile slik at de kan lære av dem og også bli kjent med deres begrensninger. I denne forbindelse er det også viktig å vise dem at det å feile faktisk kan bidra til at de blir bedre.
Mindre penger, mer kjærlighet
Alle de erfaringene, timene og leirene er svært krevende på lommeboken. Men til tross for alt, kan vi ikke forvente at barn skal sette pris på slike materielle ting. Simpelthen fordi de ikke forstår konseptene som går inn i det enda. Så, i stedet for å være bekymret for om din 10-årings engelsklærer har det beste materialet for å lære dem opp, bør du i stedet lære barnet ditt hvordan de kan kommunisere på en naturlig måte.
Tross alt bør barn få vokse opp med å leke med andre barn. Dette betyr at de får sjansen til å prøve ut sine ferdigheter i praksis, uavhengig av foreldre eller andre voksne. I tillegg bør ikke foreldrene gjøre alt for barna sine, fordi dette frarøver barna sjansen til å lære og utvikle ferdighetene sine. De burde være tilstede i bakgrunnen, slik at de er tilgjengelige dersom barnet ber om hjelp.
Det er viktig for barna å lære hvordan de kan håndtere uventede situasjoner. Foreldrene burde kun fokusere på å gi råd, støtte og fremfor alt kjærlighet.
“Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer manerene av seg selv.”
-Astrid Lindgren-