Hvordan media bør rapportere om psykisk helse

Ord betyr noe. Dette betyr at måten mediene rapporterer om saker som selvmord eller psykiske lidelser på kan øke bevisstheten eller omvendt øke stigma. God praksis i denne forbindelse er nøkkelen.

Skrevet og verifisert av psykologen Valeria Sabater.

Siste oppdatering: 22 april, 2023

I dag finnes det mye mer informasjon i den offentlige om faktorer relatert til psykisk helse. For eksempel snakker mange kjendiser på en åpen og normalisert måte om de psykiske lidelsene de lider eller har lidd av. Likeledes søker media også å synliggjøre visse realiteter som til nå har vært innelåst i stillhet og stigma.

Men selv om denne bevegelsen er viktig og gir håp, gjenstår en nyanse. Dette er det faktum at måten media presenterer nyheter på er viktig. Faktisk kan ord enten hjelpe eller skade. Vi har i nyere tid vært vitne til hvordan noen medier faller – med vilje eller utilsiktet – inn i sensasjonalisme. Dette er en alvorlig feil.

En vanlig tendens er å assosiere tragiske eller voldelige hendelser med psykiske lidelser. For eksempel kan de rapportere at «Angriperen var schizofren» eller «Den unge kvinnen som tok sitt eget liv var deprimert». Mange av disse uttrykkene og frasene er ofte ikke bare basert på ubekreftet informasjon, men skader også de som lider av psykiske helseproblemer.

Hvordan media bør rapportere om psykisk helse

Informasjons- og kommunikasjonsmedier har stor makt. Med dette følger et stort ansvar. Derfor antyder overskriftene de produserer og måten de presenterer informasjon på visse sosiale ledetråder om hvordan vi kommer til å tenke på bestemte grupper av mennesker. Den mest tilbakevendende er å koble kriminalitet med psykiske lidelser.

I tillegg er en del av befolkningen vår som er spesielt sårbar for informasjonen den mottar på daglig basis, de unge. For eksempel kan ingen nekte for at antallet barn og unge som har begått selvmord har økt de siste årene. Media må rapportere dette faktum. Når det er sagt, må de velge ordene sine nøye for å unngå sensasjonalisme. De bør bruke den sårt tiltrengte Papageno-effekten, som fremmer selvmordsforebygging.

Det kan ikke benektes at media ofte rapporterer hendelser som angår psykisk helse som eksepsjonelle realiteter. Men i virkeligheten, som Verdens helseorganisasjon (WHO) påpeker, én av fire personer har for øyeblikket eller kommer til utvikle et psykisk helseproblem på et tidspunkt i livet. Av denne grunn er det viktig at vi vet hvordan vi skal rapportere og presentere nyhetene om disse situasjonene.

Vi skal undersøke nøklene som regulerer de etiske kodene til journalistyrket, sosialdepartementene til hver regjering og WHO.

1. Å unngå opprettholdelse av fordommer

Begreper som psykisk syk, psykisk forstyrret, gal, schizofren eller psykotisk er stigmatiserende konsepter som diskvalifiserer mennesker. Bildet som gis av disse psykiske lidelsene er vanligvis urovekkende. Følgelig presenteres samfunnet for en totalt forvrengt oppfatning av disse lidelsene.

Det er tilrådelig at media bruker begrepet psykiske helseproblemer i motsetning til psykisk sykdom eller psykiatrisk sykdom. Det anbefales også at de bruker denne terminologien for å unngå å gi forhastede diagnoser. Dessuten bør de unngå å underbygge noen mental tilstand. For eksempel å rapportere en person som depressiv, anorektisk, schizofren, bipolar, psykotisk, etc.

2. Å si nei til alarmerende overskrifter

I klikkagn-tiden er det altfor lett for media å ty til alarmerende overskrifter for å få lesere. Dette bør imidlertid aldri gjøres på bekostning av psykisk helse. Så langt det er mulig er det mer hensiktsmessig å referere til emner og nyheter knyttet til dette området på en kontekstualisert måte. Tilstanden bør faktisk ikke utgjøre selve overskriften.

3. Å unngå bilder som forsterker stigma og normaliserer

Nyheter om visse grupper som lider av psykiske lidelser er ofte ledsaget av triste, mørke og elendige bilder. Vi ser folk som ser fortapt, passive eller på egen hånd i øde omgivelser.

Selvfølgelig ville vi ikke forvente bilder der de ser ut til å flyte over av glede og lykke. Når det er sagt, bør bildene være mer normaliserende. Tross alt går en person med depresjon fortsatt på jobb, og pasienter med schizofreni som får behandling kan leve fulle liv. Det er bildene media må formidle.

4. Å være på vakt mot å koble vold med psykisk helse

Media bør rapportere om psykisk helse på en måte som er i samsvar med medisinske forskrifter og journalistiske etiske protokoller. Imidlertid er det en tendens til at de kobler voldelige handlinger til ulike psykiske lidelser. Vitenskapelig forskning byr på viktige nyanser i denne forbindelse.

Forskning utført av Queen’s University (Canada) hevder at psykiske problemer verken er nødvendige eller tilstrekkelige årsaker til voldelig oppførsel. Denne sistnevnte virkeligheten er en kompleks kombinasjon av sosiale, demografiske og økonomiske faktorer. Derfor må ikke media gå i reduksjonismens felle.

Når det gjelder å dekke nyheter, må mediefagfolk ta opp følgende problemer:

• Er det en klar diagnose? Er kildene pålitelige?
• Er det relevant å fremheve at personen lider av et psykisk problem?
• Respekterer de privatlivet til en person med psykiske problemer?

5. Å øke sosial kunnskap og et positiv syn på psykisk helse

Måten mediene rapporterer om psykisk helse på må alltid ta utgangspunkt i pålitelige, vitenskapelige og spesialiserte kilder. De må gi en stemme til fagfolk på dette feltet, for å utdanne samfunnet. Kontrastert informasjon som ikke er relatert til sensasjonalisme får samvittigheten til å blomstre.

I tillegg må media tilby et positivt, normaliserende og resilient syn på psykiske problemer. For eksempel ved å påpeke at forekomsten av selvskading og spiseforstyrrelser (ED) har økt. Dessuten må de understreke at det finnes mekanismer for å håndtere dem.

Det er også tilrådelig at media rapporterer depresjon på en annen måte. De bør insistere på at det ikke er synonymt med svakhet, at det ikke er isolert, og at det finnes vitenskapsbaserte verktøy for å håndtere det.

Hvordan media bør rapportere om selvmord

Selvmordsraten har økt over hele verden. Dessuten vet vi at for hvert individ som lykkes med å ta sitt eget liv, har 20 flere prøvd. På samme måte viser studier som de publisert i The Lancet hvordan dette er spesielt alvorlig blant den yngste befolkningen. På grunn av pandemien, har det blitt et presserende faktum som må løses.

Derfor er måten media rapporterer om psykisk helse på, sentralt. De kan være både hjelpsomme og en endringsagent. De må utvise den største forsiktighet i måten de avslører disse faktaene på. Som vi nevnte tidligere, betyr ord noe. Her er måtene media bør rapportere om psykisk helse på.

Mediebehandling av psykisk helse

Når de rapporterer konkrete nyheter, må de ha støtte og råd fra psykologer og psykiatere.

• De bør ikke nevne «selvmordsepidemier».
• De bør gi informasjon om støttetjenester. De bør også oppgi relevante telefonnumre.
• De skal ikke gi detaljerte beskrivelser av mekanismene for hva individene har gjort. De skal heller ikke presentere bilder.
• De bør unngå spontane kommentarer eller bidrag fra ikke-spesialister. Det er altfor lett å ubevisst utvise fordommer.
• De bør egentlig bare rapportere om selvmord når de involverer kjente personer. Eller, når disse fakta har en generell og berettiget interesse.
• De bør unngå forklaringsreduksjonisme angående hvorfor individet gjorde det de gjorde. For eksempel å rapportere at de var konkurs, hadde depresjon eller hadde blitt mobbet. Når et individ velger å ta sitt eget liv, er det ikke én enkelt årsak. Det er en kompleks, multifaktoriell virkelighet.
• De må fremme Papageno-effekten. Dette betyr at de må fokusere nyhetene på en måte som bidrar til ideen om at det finnes mestringsmekanismer for å forhindre disse situasjonene. De må artikulere informasjonen de gir på en beskyttende og forebyggende måte, og aldri «sensasjonalisere» den.

Konklusjon

Til slutt, svaret på hvordan media bør rapportere om psykisk helse er enkelt. De bør rapportere etisk og på en pedagogisk måte. Dessuten må de ta råd fra fagfolk på området. Vi kan faktisk ikke understreke nok den store relevansen journalister har i utøvelsen av positiv bevissthet om disse spørsmålene.

Media og sosiale nettverk må være allierte for å tilby nyheter og data om denne saken slik at det er nyttig. Derfor må de unngå å bagatellisere, overgeneralisere eller bli offer for uhjelpsom paternalisme. Ved å være følsomme for å håndtere disse omstendighetene, vil de bidra til å fremme et samfunn som er både utdannet og følsomt for disse realitetene. Dette vil komme oss alle til gode.