Hvordan kan vi lære å godta døden?

Det er merkelig hvor vanskelig det er for oss å akseptere det sanne faktum av livet: døden. Tross alt er det en absolutt sannhet at vi alle kommer til å dø. Ingen unnslipper denne skjebnen, men likevel bruker vi en god del av våre liv på å prøve å ignorere eller unngå den. Noen mennesker unngår alle tanker eller samtaler som har å gjøre med døden.

Det har imidlertid ikke alltid vært slik. I gamle Egypt, for eksempel, var døden et daglig problem. Faraoene og de adelige, så vel som deres slaver, tilbrakte en god del av livet deres på å forberede seg på døden. Vanligvis ville mektige menn designe sine egne ekstravagante graver lenge på forhånd. De trodde ikke at livet endte med fysisk død.

De gamle romerne hadde også en skikk som sier mye om hvordan de tenkte på døden. Da store generaler hadde en militær seier, kom de inn i byen midt i æresalleen. De ble jublet på av alle.

Men bak ham måtte en slave gjenta denne setningen i øret hans: “Memento Mori”. Dette betyr “husk at du skal dø”. De ville ikke at det skulle skje raskere, de ville bare minne ham om at ingen triumf er så stor at den vil la noen unnslippe døden.

Død som lyst og hensikt

Middelalderen var en alder av religiøs obskurantisme, i hvert fall i Vesten. Verden ble sett på som Guds skapelse, og alt som skjedde i den hadde mening innenfor guddommelig logikk. Døden var et skritt som tillot et møte med Gud. Fysisk liv var bare et slags forspill til den endelige og evige eksistensen.

Et dikt som virkelig fanger epoken er det som heter “Vivo sin vivir en mi”, av Santa Teresa de Avila. Det første verset sier:

Dette gjenspeiler ideen om død som ønske. Imidlertid forsetter umuligheten av å tro at det er en slutt på menneskelivet også i dette diktet. Uansett hvordan den ble avbildet, ble dødens virkelighet fullt akseptert. De hadde ingen problemer med å akseptere døden som et faktum som måtte snakkes om og bli husket. Det ble gitt en symbolsk forklaring og sett på som noe å gjøre seg klar til.

Kampen for å akseptere døden i den moderne tidsalderen

Vitenskapen har skuffet mange folks fantasi gjennom tidene. Noen av dens sannheter blir fortsatt motstått av mange i dag. Moderniteten brakte en ny blomstring av vitenskapen. Leonardo Da Vinci, som var i begynnelsen av denne alderen av vitenskap, våget å utføre autopsier. Med dette begynte den hellige glorien som hang over døden å slå sprekker.

Så kom det store leger og forskere som begynte å kjempe mot døden. Problemet ble vitenskapelig, ikke religiøst. En hensikt med denne nye kunnskapen var derfor å forlenge livet, som nå ble sett på som det beste man kunne ha. Det ble også oppdaget at mennesket var et utviklet pattedyr, og at lovene i biologi gjaldt for oss akkurat som med andre dyr.

For første gang var det en gruppe tenkere som sluttet å tro på Gud, og de trodde at det var noe utover det fysiske livet. Ulike bevegelser dukket opp, som uttrykte dette og forrådte en alvorlig frustrasjon med livet. Nihilisme og eksistensialisme er to av dem. De som fulgte disse tankegangene hadde en holdning et sted mellom skuffelse og kritikk.

Å møte døden i dag

Den industrielle revolusjonen tok med seg masseproduksjon og en følelse av at det ikke var noen grenser. Historiens slutt ble proklamert, og det var en enestående teknologisk revolusjon. Trinn for trinn, gikk vi inn i verden av den efemere, den disponible… korte livssykluser, som slutter bare for å starte igjen.

Tanken om døden har blitt uttynnet. Den begynte å forsvinne fra menneskets bekymringer. Tiden for å reflektere over dette emnet har blitt nesten helt erstattet av arbeid. Rytmen av hendelser lar oss nesten ikke tenke på hvordan vi skal organisere vår neste time, enn si vår død. Det er som om døden har blitt en katastrofal overraskelse, som er mindre ekte.

Fornektelsen av døden er så intens at noen selv nekter å sørge når den viser sitt ansikt. De prøver å komme over det raskt. Å gå tilbake til rutinen sin så snart som mulig. Gå tilbake til deres vanlige bekymringer. De prøver å late som at det ikke er en realitet, eller i det minste bare en fjern en.

Og hva er poenget med å tenke på døden? Hvorfor godta døden som et uunngåelig faktum? Dette er spørsmål som mange stiller seg. Svaret ligger i depresjon og angst som invaderer mange av oss. Kanskje hvis vi aksepterer døden, ville det være en eksepsjonell måte å lære å virkelig leve på. Kanskje hvis det var større bevissthet rundt at alt til slutt kommer til en ende, ville det være en grunn til å finne mening i dette livet.