Husmorens usynlige ansikt
I vårt samfunn finner vi et stort antall husmødre som er et resultat av vår kulturarv, personlige valg eller et resultat av andre omstendigheter. Dette er kvinner som dedikerer hele livet sitt til å ta vare på huset og familien sin. Noen ganger er dette arbeidet kombinert med et lønnet arbeid, og kvinnen blir dobbeltarbeidende.
Uansett hva som er årsaken er det å være husmor en hard jobb som ikke gir anerkjennelse og noe som inntil den dag i dag for det meste blir utført av kvinnen.
I denne artikkelen refererer vi til husmødrene som en samling av kvinner som dedikerer, eksklusivt eller ikke, arbeidslivet og det private livet til å ta vare på huset og familien, hvor hun lager mat, vasker og bekymrer seg for at alle familiens behov blir oppfylt.
Husmorens usynlige ansikt og den følelsesmessige belastningen hennes
En kvinne som er en husmor har ingen godtgjørelse og har vanligvis ingen sosial anerkjennelse. Dette er en 24-timers jobb som varer 256 dager i året, uten ferier eller mulighet for å bli sagt opp, som krever at man vet litt om alt slik som å lage mat, være lærerinne, barnepike, trener, livvakt, GPS, doktor, sekretær, nattevakt og dagvakt …
Hvor tøff denne jobben er avhenger av hvor stor familien er, hvor de bor, sosial status osv. Arbeidsmengden er i tillegg svingende, men den slutter aldri.
Fra det øyeblikket kvinnene som dedikerer seg til husarbeidet anser seg som inaktive i folketellinger og statistikker, blir jobben sosialt usynlig.
Dette er ikke et betalt arbeid og er praktisk talt fratatt reell anerkjennelse. Selv om jobben er følelsesmessig verdsatt, finnes det familier og sosiale kjerner som ikke ser hvor viktig og vanskelig det er å lede en familie hver dag uten hvile.
Vaske, stryke, gjøre innkjøp, ta vare på parforholdet, barna når de er små og når de er voksne, ha maten klar, opprettholde likestillingen og freden i kongeriket … Alt dette gjøres uten å blunke. Ikke bare det, men husmoren setter sin egen pleie i andre rekke.
Å slutte å ta vare på seg selv er en alt for vanlig feil som gjøres og som får negative konsekvenser for humør og følelsen av å være kvinne. I forbindelse med manglende anerkjennelse kan dette føre til problemer med angst, depresjon og somatiske symptomer. La oss se nærmere på dette.
Angst, depresjon og somatiske symptomer hos husmoren
Basert på det faktum at depresjon og angst er vanligere problemer blant kvinner, er disse større for de kvinnene som ikke har betalt arbeid og er langt fra familiemiljøet. Det vil si at det i ulike studier har blitt funnet at kvinnene som jobber i hjemmet, lider av mer kroniske sykdommer, har en mer akutt symptomantologi og dårligere selvvurdering av deres egen helsetilstand.
En forklaring på dette er antakelsen denne rollen spiller i livet, samt uretten som man må leve med gjennom en rutinemessing, stressende og lite stimulerende tradisjonell rolle som husmor og mor.
Denne rollen er tradisjonelt blottet for struktur og sosial kontakt. Ved enkelte tider kan oppgavene ofte være krevende og frustrerende, samt at de involverer stor usikkerhet.
En usynlig jobb
En husmor har liten kontroll over arbeidstempoet sitt. Muligheten for hvile og for å koble fra er derfor liten og noen ganger ikke-eksisterende. At man ser seg tvunget til å overholde kravene som følger med dette arbeidet, kan vike tilbake for å redusere alternative kilder til egen tilfredsstillelse, og på denne måten kan de undergrave sinnstilstanden sin og den generelle helsen deres.
Mangel på anerkjennelse og usynliggjøringen av husarbeidet kan til slutt redusere selvtilliten betydelig til kvinnene som med eller uten hjelp tar for seg den daglige omsorgen og oppgavene i hjemmet.
Vi må derfor strukturere denne jobben ved å gi den mer sosial og økonomisk tyngde fra regjeringen og gi den den verdien den fortjener innen kjernefamilien. Ved å gi sosial og emosjonell støtte til disse kvinnene og oppmuntre til tilfredsstillelse i utførelsen av dette arbeidet vil det bidra til at dette mørke ansiktet blir synlig.
Gruppen av husmødre er en av de mest glemte sosiale sektorene i kulturen vår. Det er derfor på tide at vi gir dem den makten og anerkjennelsen som de fortjener da dette uten tvil er den tøffeste, viktigste og mest dedikerte jobben som finnes. La oss aldri glemme dette.
