Høyt intelligente mennesker og depresjon: Et merkelig forhold

De mest intelligente menneskene har en tendens til å ha et mer grublende sinn, og de føler seg også fortrengt fra en virkelighet som de vanligvis ikke identifiserer seg med. Alt dette øker risikoen for å lide av en eller annen emosjonell lidelse.

Skrevet og verifisert av psykologen Valeria Sabater.

Siste oppdatering: 10 oktober, 2024

Høyt intelligente mennesker tar ikke alltid de beste beslutningene. En høy IQ garanterer heller ikke suksess eller lykke. Mange ganger blir intelligente mennesker fanget i nettet av sine bekymringer, eksistensielle angst og håpløshet.

Det er en vanlig tendens å se kunstneriske, matematiske eller vitenskapelige genier som “mutte” skapninger. Noe merkelig, og veldig knyttet til deres fremmedhet. Tenk på Hemingway, Emily Dickinson, Virginia Woolf, Edgar Allan Poe, og selv Amadeus Mozart. Strålende, kreative, eksepsjonelle sinn – med tragisk angst.

Men er det noe sannhet i alt det? Er det en direkte forbindelse mellom en høyere IQ og depresjon? Vel, til å begynne med, bidrar høyere intelligens ikke nødvendigvis til utviklingen av noen psykisk lidelse.

Imidlertid er det faktisk en viss disposisjon mot overdreven bekymring, selvkritikk og et forvrengt, vanligvis negativt, verdenssyn. I mange tilfeller skaper disse faktorene ideelle forhold for depresjon.

Når det er sagt, bør vi nevne at det er unntak, selvfølgelig. I vårt samfunn har vi briljante mennesker som får mest mulig ut av sitt potensial ved å investere ikke bare i sitt eget liv, men i samfunnet selv. Likevel demonstrerer mange studier og bøker dette unike forholdet med depresjon, særlig hos personer med en IQ over 170.

Personligheten til høyt intelligente mennesker

“The Creative Brain” er en veldig nyttig bok for å forstå hvordan hjernen til de smarteste og mest kreative menneskene fungerer. Nevrolog Nancy Andreasen viser omhyggelig den signifikante tendensen til at genier i vårt samfunn utvikler visse lidelser: bipolar lidelse, depresjon, angstanfall og spesielt panikkanfall.

Selv Aristoteles viste oss i sin tid at intelligens går hånd i hånd med melankoli. Genier som Sir Isaac Newton, Arthur Schopenhauer og Charles Darwin led av lange perioder med nevroser og psykose. Virginia Woolf, Ernest Hemingway og Vincent Van Gogh tok alle skremmende skritt for å avslutte sine egne liv.

Disse er selvfølgelig alle kjente personer. Men det har alltid vært stille, misforståtte, ensomme genier som lever i sine egne små verdener. De lever veldig frakoblet fra en verden som virker for kaotisk, meningsløs og skuffende for dem.

Studier på høyt intelligente mennesker

Med datteren Anna Freud studerte Sigmund Freud utviklingen av en gruppe barn med IQ over 130. I studien oppdaget han at nesten 60% av dem endte opp med å utvikle en stor depressiv lidelse. Det er også det berømte arbeidet til Lewis Terman, en pioner for pedagogisk psykologi i begynnelsen av det 20. århundre.

Det var på 60-tallet da en lang studie av svært kapable barn begynte. Barn med en IQ over 170 deltok i en av de mest kjente forsøkene i psykologiens historie. De kalte disse barna “termitter”. Det var ikke før 90-tallet at de begynte å trekke noen viktige konklusjoner fra studien.

Intelligens: En tung byrde

“Termittene”, Lewis Termans barn som var middelaldrende voksne, viste noe interessant. Det er en sammenheng mellom høy intelligens og lavere nivåer av livstilfredshet. Mange av dem oppnådde berømmelse og viktige stillinger i samfunnet. Men mange forsøkte også å begå selvmord mer enn en gang eller falt i vanedannende vaner som alkoholisme.

Et annet viktig aspekt avslørt av denne gruppen av mennesker er en spesiell følsomhet for verdens problemer. Og de bekymrer seg ikke bare om ulikhet, sult eller kriger. Meget intelligente mennesker er plaget av egoistisk, irrasjonell og ulogisk oppførsel.

Den emosjonelle blindsonen til høyt intelligente mennesker

Eksperter forteller oss at svært intelligente mennesker noen ganger utvikler dissosiativ identitetsforstyrrelse. De ser sine liv fra utsiden, som en forteller som bruker tredjeperson til å se med grundig objektivitet, men uten å føle at de er fullt ut en del av det.

Dette fokuset medfører “blindsoner”. Det er et konsept som har mye med emosjonell intelligens å gjøre, som Daniel Goleman diskuterte i en interessant bok med samme tittel. Det er selvbedrag, alvorlige feil i oppfatningen. Det er når vi velger hva vi skal fokusere på og hva vi skal ignorere for å unngå ansvar.

Så det svært intelligente menneskenr ofte gjør, er å utelukkende fokusere på hva deres miljø mangler. Tingene ut av synkronisering, de egoistiske delene av verden, en verden de ikke kan passe inn i. De har ofte ikke emosjonelle ferdigheter for å finne fred i denne forvirrende verden.

En annen ting vi kan utlede om svært intelligente mennesker er at de ofte har mangler i et kritisk område: emosjoner. Det bringer oss til en annen konklusjon: kanskje bør vi legge til en annen faktor til IQ.

Vi snakker om visdomsfaktoren, den kunnskapen vi trenger for å være lykkelige i vårt daglige liv. Det er ubestridelig: visdom er så viktig for selvbildet ditt, selvfølelsen din og et godt liv.