Å glemme er et ord hjertet ikke forstår

· september 4, 2017

Når kjærligheten din for noen er sann, etterlater den et varig merke; et minne som alltid vil være knyttet til opplevelser og følelser, som er umulige å glemme.

Vår oppfattelse av hva kjærlighet utholder er alltid subjektiv. Det virker kanskje ikke som mye for oss, fordi vi nyter godt av det oftere enn vi ikke gjør det, og fordi intensiteten fanger oss som et stoff som gjør oss avhengige.

Ekstasen som kjærlighet bringer med seg, får alt til å virke fantastisk: livet er mer fargerikt og ser ut til å være fylt med glede og minneverdige øyeblikk. I denne velsignede tilstanden, er verken distanse eller grenser noen hindring, og alt er magisk.

I tilfeller der et hjerte knuses, tror vi at det som skal til for å komme seg videre, er å glemme. At det er det som skal til for å få en slutt på den konstante lidelsen. Det er imidlertid umulig: vi kan ikke kontrollere hva vi skal glemme og hva vi ikke skal glemme.  

Som Pablo Neruda fanget det så bra i sitt «Dikt nummer 20» fra boken «Tjue kjærlighetsdikt og en fortvilet sang», fordi det får fram det umulige ved å glemme: Jeg elsker henne ikke lengre, det er sant, men kanskje elsker jeg henne. Kjærlighet er så kortvarig, og å glemme varer så lenge.

rose on the ground

Pablo Nerudas dikt

Dette nydelige diktet av Pablo Neruda oppsummerer brilliant vanskeligheten og smerten du opplever når du prøver å glemme noen du elsker.

«Jeg kan skrive de tristeste vers i kveld.
Skrive, for eksempel: Natten er full av stjerner,
og de blå stjernene skinner langt der borte.

Om kvelden virvler vinden rundt skyene og synger.

Jeg kan skrive de tristeste versene i kveld.
Jeg elsket henne, og noen ganger elsket hun også meg.

På kvelder som dette hadde jeg henne i armene mine.

Jeg kysset henne så mange ganger under den uendelige himmelen.

Hun elsket meg, og noen ganger elsket også jeg henne.
Hvordan kunne jeg ikke elske hennes store, tindrende øyne? 

Jeg kan skrive de tristeste vers i kveld.
Tenke på at jeg ikke har henne. Føle det som om jeg har mistet henne. 

Høre på den enorme kvelden, enda mer så uten henne.
Og verset faller til min sjel som dugg på gresset.

Hvilken rolle spiller det at kjærligheten min ikke kunne reddes?
Kvelden er stjernefull og hun er ikke med meg. 

Det er alt. Fra avstand, er det noen som synger. Fra avstand.
Min sjel er ikke tilfreds, nå som jeg har mistet henne. 

Som om de kunne nå henne, søker øynene mine etter henne.
Hjertet mitt søker etter henne, for hun er ikke med meg. 

Den samme natten som de samme trærne ble hvite.
Vi, de vi var tidligere, var ikke de samme lengre.

Jeg elsker henne ikke lengre, det er sant, men som jeg elsket henne.
Stemmen min red med vinden for å nå hennes ører. 

Noen andre. Hun kommer til å være med noen andre. Som hun var før mine kyss.
Hennes stemme, hennes bleke kropp, hennes uendelige øyne. 

Jeg elsker henne ikke mer, det er sant, men kanskje elsker jeg henne.
Kjærlighet er så kort, og å glemme varer så lenge. 

Fordi på kvelder som dette, hadde jeg henne i mine armer.
Min sjel er ikke tilfreds nå når jeg har mistet henne. 

Men dette kommer til å bli den siste smerten hun forårsaker meg.
Og disse vil være de siste versene som jeg skriver om henne.»

Vi fylles med minner som kjærligheten etterlater oss med. Hverken tid eller sinne, eller nød, eller det å være sammen med noen andre, kan få oss til å glemme dem.

Faktisk, det å prøve å være sammen med noen andre så fort som mulig, for å glemme den personen du savner, skjer ofte, men sjeldent med gode resultater. Vi villeder bare oss selv med den andre personen.

children under a heart tree

Å glemme er ikke løsningen

Å gå videre med våre liv etter det som har skjedd, betyr ikke at vi må glemme alt vi har opplevd. Det handler mer om å akseptere at alle perioder av våre liv, etterlater oss med ting som vi ikke kan få tilbake.

Den eneste tingen som virkelig eksisterer, det er nåtiden, og der ligger løsningen, avhengig av hvilket perspektiv vi velger å ta. Fra fortiden kan vi hente ting som kan hjelpe oss i vår nåværende situasjon gjennom å integrere de to perspektivene sammen.

Ingen erfaring, hverken god eller dårlig, kan endres, så det er derfor vi har muligheten til å lære så mye fra dem som vi bare kan, og ha dem med oss inn i hver nye erfaring.

Når det kommer til kjærlighet, når vi gjennomgår en dårlig periode som vi prøver å glemme, får vi muligheten til å bli bedre kjent med oss selv på et dypere nivå. Slik kan vi unngå å gjenta de samme feilene, og bli etterlatt med de samme følelsene som i fortiden forble uløste.