Funny Games - Vold for voldens skyld
Funny Games, en amerikansk film av Michael Haneke, er en bilde-for-bilde-reproduksjon av den østerrikske versjonen av samme tittel fra 1997 av samme regissør. Filmen handler om en familie utsatt for vold, utført av to unge menn etter at familien ankom feriehuset sitt.
Selv om dette er en av mange voldelig thrillere, er ikke handlingen det som gjør Funny Games spesiell. Det er faktisk en leksjon for seerne. Det er også et forsøk på å kritisere den voldelige og magre underholdningen til mange produksjoner.
For det første har denne filmen til hensikt å kritisere vulgær og voldelig underholdning, og det er en slags behandling for et publikum besatt av det uformelle forbruket av harde bilder.
Funny Games (både i den østerrikske og amerikanske versjonen) har som mål å forklare i hvilken grad seeren er medskyldige i volden de er vitne til. Enten i sitt eget miljø eller på kino.
“Du vedder på at du vil være i live i morgen klokken 9, og vi vedder på at du vil være død. Greit?”
– Michael Pitt som Paul –
Funny Games – en historie om ukonvensjonell vold
Filmen begynner når Ann og George (Naomi Watts og Tim Roth) kjører gjennom hele landet til sommerhuset med sin unge sønn, Georgie (Devon Gearhart). De hører på en opera-CD under reisen i Land Roveren sin. Deretter sleper de sin nydelige tre-seilbåt ved ankomst.
Når de slår seg ned i feriehuset dukker det opp to veltalende, men ganske rare unge menn på dørstokken. Den upåklagelige oppførselen og tilsynelatende medlemskap i den lokale rike hvite klubben får dem over dørterskelen og inn i parets hjem. Dette markerer imidlertid begynnelsen på et mareritt.
Familien innser snart at disse to unge veltalte mennene er dårlige nyheter. I løpet av natten terroriserer de familien med forskjellige handlinger som involverer timer i etikette, en golfklubb, en kniv og en pistol.
De endrer stadig måten de henvender seg til hverandre på. Noen ganger er de Paul og Peter. Andre ganger er de er Tom og Jerry, de er til og med Beavis og Butt-Head. Michael Pitt og Brady Corbet spiller rollene.
Hvem er disse sosiopatene?
Peter og Paul opererer uten motiv. Når George, faren, spør dem om hvorfor de er så grusomme, gir en av mennene et svar som parodierer den slags enkle historier en seer kan forvente.
De gjør hentydninger til deres ulykkelige barndom, seksuelle ustabilitet, klasserang og uhøflighet. Alt er typisk, forventet og gir ingen forklaringer. Haneke bare leker med enkle argumenter som ligner de som massemediene bruker for å forklare psykologien til en overgriper.
Peter og Paul bærer plettfrie hvite hansker mens de utfører sine forferdelige gjerninger. Det er tider da Paul henvender seg direkte til publikum og håner det for å heie på Anne og George. Dermed gir filmen vage hentydninger til betrakterens medvirkning til det voldelige plottet som foregår.
Det er eksplisitte blunk fra skuespillerne når de manipulerer ofrene i et grusomt spill på skjermen. Det er gjenskaping av en vanlig scene som foregår på kjøkkenet, og etterligner hva mange mennesker gjør når de ser vold på en skjerm. Det er ikke så farlig.
“Hvorfor dreper du oss ikke og blir ferdig med det?” uttrykker George i et øyeblikk i filmen. Psykopatens svar er “Du bør ikke glemme viktigheten av underholdning”. I mellomtiden blir publikum vitne til forferdelige scener.
Intensjonen bak Funny Games
Michael Haneke er en østerriksk filmregissør kjent for sine ukonvensjonelle historier. Underholdningsverdien ligger i å reflektere over sekvensene hans.
Hanekes vold er hverken morsom, elegant, sexy eller spesielt dramatisk. Den er enkel og ubarmhjertig ekkel. Det finnes ikke engang et reelt plot for å avlede smerten.
Målet med Funny Games er å konfrontere seeren med sin hykleriske smak for moderne Hollywood-vold i sine forskjellige sjangre. Volden på skjermen er noe fjernt, fremmed for deres daglige liv.
Filmen viser at sosial status ikke vil redde deg fra en farlig situasjon. Dette er fordi folk flest ikke er forberedt på å reagere på det de ellers er veldig sårbare for, andre mennesker. Selv om du ikke vet det ennå, har denne filmen ingenting å gjøre med Hollywoods perfekte stereotyper.
Seerens oppfinnsomhet og medvirkning til den absurde volden i kino
Haneke ønsker i denne filmen å avsløre vold og forutse konklusjonene av refleksjonene dine. Han vil også at du skal innse at alle dine abstraksjoner bare er ett produkt av mange år med å se voldelige filmer.
Dette er grunnen til at filmen lurer deg, spesielt gjennom de ledetrådene du kan anse som relevante, slik at familien kan “komme fri”. Disse ledetrådene er hentet rett fra andre voldelige filmer. Imidlertid har de liten relevans i denne filmen.
Slutten på myten
Motivene hos overgriperne er ikke logiske eller forventede. I tillegg reverseres kjønnsrollene, flukten fra scenen er ikke heroisk, og karakterenes død er ikke belastet med mystikk. Rømningsscenen, som ofte er en del av utviklingen av et plot, skjer helt i begynnelsen.
Til slutt er dette en slags tørr, usminket vold, blottet for unødvendig gjenskapelse på skjermen. Dermed er det den typen vold som psyken din gjenskaper. Hovedsakelig fordi den utfordrer den basert på hva media lærte deg.
Ikke gå glipp av Funny Games hvis du vil ha en utfordring. Men du bør unngå den hvis du bare vil se en typisk voldelig film og opprettholde din rolle som voyeur.
