Fundamentale attribusjonsfeil – Årsak og virkning
Det er umulig å sette en verdi på all den informasjon vi finner på daglig basis, spesielt nå som internett og sosiale medier fører til en stor overflod av informasjon. Vi tar konstant avgjørelser basert på informasjonen vi har tilgang til eller søker etter, dette fører også til fundamentale attribusjonsfeil.
Men med så mye informasjon tilgjengelig, og ikke nok tid til å vurdere kildene, tar vi gjerne raske avgjørelser basert på heuristikk. Det fører igjen til at vi ender med et ensidig inntrykk av det vi leter etter informasjon om, også kalt fundamentale attribusjonsfeil (Gilbert, 1989).
Dette er også kjent som forutinntatthet, fundamentale attribusjonsfeil påvirker attribusjonene vi gir. Folk har nemlig en tendens til å overdrive eller underdrive betydningen av noe når de skal forklare, beskrive, eller fortelle om noe, avhengig av hva de selv mener om saken.
Castroeksperimentet
Edward E. Jones og Keith Davis utformet i 1967 en studie for vise hvordan dette fungerer. De ønsket å studere hvordan vi tillegger kritikk til holdninger vi ikke liker. La oss se litt på dette eksperimentet.
Det de gjorde var å gi deltakerne en haug med essay om Fidel Castro. Noen av positiv karakter, andre av negativ karakter. Deretter fikk de beskjed om å vurdere hva forfatterne egentlig mente om Fidel Castro. De tilla forfatterne de samme meningene som det som sto i teksten. De tolket det dit at de som skrev positivt om Castro likte han, og at de som skrev negativt ikke likte han.
Så langt er alt som forventet. De som leste trodde forfatterne hadde skrevet helt fritt, og at meningene om Castro kom fra dem. De trodde rett og slett og forfatterne skrev basert på sin egen overbevisning. Men andre deltakere i undersøkelsen ble fortalt at forfatterne hadde skrevet for eller mot Castro basert på tilfeldigheter. De kastet mynt om hvem som skulle skrive positivt eller negativt.
Men denne nye informasjonen forventet forskerne at deltakerne ville ha et litt mer kritisk blikk på det hele og vurdere informasjonen annerledes. Men det skjedde ikke. Konklusjonen fra leserne var den samme: Skriver du positivt om noe, er du positiv til det. Skriver du negativ er du mot det. Og det helt uavhengig av motivene som fører til at du skriver. Det er merkelig hvordan hjernen fungerer, ikke sant?
Indre og ytre attribusjoner
Men hva er egentlig de indre og ytre attribusjonene? Og hva er forskjellen på dem? Det handler om årsaker og grunner. (Ross, 1977) En indre attribusjon er en som gjør personen og deres holdinger og meninger ansvarlig for resultatet. For eksempel kan en se for seg at om noen jeg ikke liker stryker på en eksamen eller får sparken, så vil jeg nok anse dette som et resultat av indre faktorer. Det gikk galt fordi de er dumme eller late. Dette er klassiske karakteristikker.
På den andre siden er ytre attribusjoner ting som påvirker situasjonen, fører til forandring og i mange tilfeller også fare. Om en fortsetter med det forrige eksemplet: Hvis noen jeg liker har fått sparken kan jeg anta de hadde en dårlig dag eller at sjefen er elendig. I så fall faktorene som fører til at noe skjer utenfor vedkommendes kontroll.
Forklaringen på fundamentale attribusjonsfeil
Det er mange teorier som søker å forklare hvorfor fundamentale attribusjonsfeil oppstår. Selv om vi ikke helt vet hva som skjer, har noen teorier ført til hypoteser. En av disse er fra 1977 og har som utgangspunkt at folk får det de fortjener og fortjener det de får (Lerner og Miller, 1977) .Vi tillegger folk vi ikke liker indre faktorer som stemmer med vårt behov for å tro på en rettferdig verden. Denne troen forsterker troen på at vi har kontroll på våre egne liv.
En annen teori er teorien om skuespilleren (Lassiter, Geers, Munhall, Ploutz-Zinder og Breitenbecher, 2002). Den sier at når vi legger merke til en hendelse er det individet som er vår referanse. Vi overser situasjonen som om det kun er en bakgrunn. Derfor vil faktorer knyttet til oppførsel være basert på folkene vi observerer. Når vi observerer oss selv er vi oppmerksomme på alt det som påvirker oss, altså ytre faktorer.
Kultur og fundamentale attribusjonsfeil
Fundamentale attribusjonsfeil dukker ikke opp på samme måte over alt i verden. Som med så mye annet avhenger det av hvor du kommer fra. Enkelte forskere har funnet at dette er mer vanlig i mer individualistiske kulturer (Markus og Kiyatama, 1991). Disse mer individualistiske personene vil oftere være forutinntatte enn de som kommer fra mer kollektive kulturer. På denne måten vil asiater oftere se på situasjonen når de skal se på faktorene som fører til noe, mens vi i vesten oftere ser på hendelsen og tenker at det er personen som er årsak.
Kulturen en kommer fra bestemmer dette. I den vestlige hemisfære er det mer vanlig med individualister som ofte ser seg selv som uavhengige, og dermed også mer utsatt for våre egne avgjørelser. I den andre enden bruker de som er mer kollektivistisk anlagt å legge mer merke til konteksten ting skjer i.
En klassisk forskjell her kan en se i bilder. Vestlige artister lar normalt mennesker ta en stor del av plassen på et lerret, mens de sjeldent utvikler dybden i maleriet. I motsatt ende har en for eksempel japanske malerier hvor det ofte er veldig små mennesker som er malt inn i detaljerte landskap.
Som vi kan se er biaser vanskelige å unngå ettersom de blant annet hører med kulturene våre. Men de er ikke umulig å unngå. Her er noen teknikker for å korrigere en slik fundamental attribusjonsfeil (Gilbert, 1989):
- Legg merke til hvilken informasjon det er konsensus om. Hvis mange mennesker oppfører seg likt i samme situasjon kan det være situasjonen som er årsaken.
- Spør deg selv hvordan du ville oppført deg i en gitt situasjon.
- Se etter uoppdagede årsaker. Du bør spesifikt se etter mindre årsaker som lett kan overses.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Gilbert, D. T. (1989). Thinking lightly about others: Automatic components of the social inference process. In J. S. Uleman & J. A. Bargh (Eds.), Unintended thought (pp. 189–211). New York: Guilford Press.
- Jones, E. E. & Harris, V. A. (1967). The attribution of attitudes. Journal of Experimental Social Psychology, 3, 1–24
- Lassiter, F. D., Geers, A. L., Munhall, P. J., Ploutz-Snyder, R. J. y Breitenbecher, D. L. (2002). Illusory causation: Why it occurs. Psychological Sciences, 13, 299-305.
- Lerner, M. J. & Miller, D. T. (1977). Just world research and the attribution process: Looking back and ahead. Psychological Bulletin, 85, 1030-1051.
- Markus, H. R., & Kitayama, S. (1991). Culture and the self: Implications for cognition, emotion, and motivation. Psychological Review, 98, 224-253.
- Ross, L. (1977). The intuitive psychologist and his shortcomings: Distortions in the attribution process. ‘In L. Berkowitz (Ed.), Advances in experimental social psychology (vol. 10, pp. 173–220). New York: Academic Press.
