Frykt for kastrering, ifølge psykoanalysen

· oktober 6, 2018

Frykt for kastrering er et sentralt konsept innenfor psykoanalysen. Den har en veldig sterk forbindelse med det mer velkjente Ødipuskomplekset. Den første personen som nevnte dette konseptet var psykoanalysens far, Sigmund Freud. Andre psykoanalytikere har også bidratt til interessante utviklinger innenfor området, som Jacques Lacan, men her skal vi fokusere på perspektivet i den originale teorien.

Frykt for kastrering har selvfølgelig ingenting å gjøre med lemlestelse av noens kjønnsorganer. Her mener vi en ganske intens mental opplevelse, som du opplever for første gang når du er mellom 3 og 5 år gammel. Denne ubevisste opplevelsen skjer så igjen og igjen i forskjellige stadier av livet ditt. Det hender som regel når forsvarsmekanismene dine aktiveres.

En mann bør ikke strebe etter å eliminere sine komplekser, men å leve i samsvar med dem: de er det som legitimt styrer hans oppførsel i verden.
-Sigmund Freud-

Frykt for kastrering er like hyppig hos gutter som det er hos jenter, selv om de to kjønnene opplever det forskjellig. Det er gjennom denne mentale opplevelsen at et barn lærer å se forskjellen på kjønnene, og har sitt første møte med konseptet om umulige lyster.

Frykt for kastrering hos menn

Freud nevnte første gang frykt for kastrering hos gutter i 1908. Han beskrev det i sin saksstudie av «Lille Hans». Freud snakker om hvordan denne mentale prosessen skjer ved 4 forskjellige tidspunkter eller stadier, frem til den når en løsning.

Portrett av Sigmund Freud

Guttens 4 faser

Her er de 4 forskjellige stadiene Freud snakket om hos gutter:

  • Den første ideen. Gutten innser at han har en penis og utvikler ideen om at «alle har en penis».
  • Trusselen, det andre stadiet. På grunn av Ødipuskomplekset ønsker gutten å ta hans far plass når det gjelder moren. Han gjør ting som åpenbart demonstrerer det og viser også tegn til autoerotisme. Gutten blir truet og blir straffet for det. Dette fører ham til den ubevisste konklusjonen om at kastrering vil bli hans endelige straff, hvis han ikke endrer oppførsel.
  • Det tredje stadiet, oppdagelsen av fravær. Gutten finner ut at kvinnelig anatomi er annerledes: kvinner har ikke en penis. Han antar derimot ikke at de har en vagina, bare at de har fått sin penis fjernet. Han knytter denne ideen sammen med den innbilte trusselen: han tror at fraværet av en penis er det samme som kastrering.
  • Det fjerde stadiet, angst. Gutten innser at moren er en kvinne, noe som betyr at hun ikke har en penis. Dette fører til at han føler angst for å bli kastrert, noe han bare opplever ubevisst.

I det gutten har gått gjennom disse 4 fasene, er det bare 1 fase igjen: løsning. Dette gjelder både hans frykt for kastrering og Ødipuskomplekset hans. Det skjer når gutten nekter å ta hans fars plass hos hans mor. Med andre ord avviser han sin mor og innfinner seg med foreldreaspektet ved det hele. Han gjør dette spesifikt for å løse sin frykt for kastrering. Ubevisst antar han at han ville mistet penisen sin om han ikke stoppet med denne oppførselen.

Frykt for kastrering hos jenter

Frykt for kastrering hos jenter har en del ting til felles med guttenes opplevelser. Jenter starter også med ideen om at alle sammen har en penis. Mora er jo selvsagt ekstremt viktig for dem, hun er sentrum for kjærligheten deres. Videre herfra tar frykt for kastrering hos jenter derimot en annen retning.

Surrealistisk maleri av to kvinner

Jentas 4 faser

Her er forskjellene, fase for fase:

  • Den første ideen. De fortsetter å tro at alle har en penis. Jenta, i dette tilfellet, tror at hennes klitoris er en penis.
  • Oppdagelsen av forskjellen. Jenta oppdager at hennes klitoris er for liten til å være en penis. Dette fører til at hun antar at hun har blitt kastrert, og hun ønsker det aldri hadde skjedd.
  • Det tredje stadiet. Jenta oppdager at hennes mor heller ikke har noen penis. Hun klandrer moren sin for det faktum at hun ikke har en, som om det var hun som overførte sin egen mangel på penis over til henne.

Løsningen på frykt for kastrering hos jenter kan skje på en del forskjellige måter. Den første av dem er aksept. Hun aksepterer at hun ikke har en penis og tar et steg tilbake fra seksualitet. Den andre måten er at hun fortsetter å ønske at hun hadde en penis. Freud så på dette som fornektelse av kastrering og trodde det førte til homoseksualitet.

Den tredje måten er den mest altomfattende løsningen på frykt for kastrering. Jenta aksepterer at hun ikke har en penis. Mora er ikke lenger sentrum for hennes kjærlighet, og hun retter heller sin kjærlighet mot faren i stedet. Dette fører også til en omdirigering av libido: ønsket om å ha en penis blir om til ønsket om å ha sex med en som har penis. Til slutt blir ønsket om å ha sex med noen som har en penis, om til ønsket om å ha et barn.