Forskjellen mellom klinisk psykologi og nevropsykologi

11 mars, 2020
Selv om det er mye overlapping mellom klinisk psykologi og nevropsykologi er det viktig å forstå forskjellen mellom de to grenene. Det er faktisk nøkkelen til å identifisere hvorfor og hvordan de utfyller hverandre.

Psykologi er en vitenskap som oppsto fra behovet for å kjenne og forstå mennesker. Over tid har mange spesialiteter innen psykologi utviklet seg. Disse spesialitetene vokser og endres i henhold til sitt fokusområde. Det er innenfor denne konteksten vi kan snakke om forskjellen mellom klinisk psykologi og nevropsykologi.

Når nye tilnærminger dukker opp øker spesialiseringen sammen med antall spørsmål som vi står overfor. I denne artikkelen skal vi prøve å forklare forskjellen mellom klinisk psykologi og nevropsykologi.

En illustrasjon av menneskehjernen

Klinisk psykologi

Mange mennesker tilskriver begynnelsen av denne tilnærmingen til en mann ved navn Lightner Witmer som etablerte den første psykologiklinikken i 1896. Denne nye grenen størknet sammen med opprettelsen av American Psychological Association, eller APA.

I begynnelsen var målet med klinisk psykologi å finne trekk eller interne faktorer som fører til at mennesker utvikler psykopatologiske tilstander. I stedet for å studere personens tilstand isolert, ser klinisk psykologi på faktorene som kontrollerer og griper inn i deres atferd.

Denne psykologiske tilnærmingen startet som en studie av “det unormale”. Følgelig utviklet handlingsområdet seg rundt å behandle og forklare tilstanden.

Over tid ble forebygging av psykiske sykdommer samt bedring et primært mål innen klinisk psykologi. Som et resultat begynte psykologer å jobbe med teknikker for å unngå utviklingen av patologier ved å lære bort sunne mentale vaner.

På samme måte begynte eksperter innen klinisk psykologi å implementere det som kalles for “rådgivingsterapi”. Dette innebærer å lære folk å løse problemene sine effektivt i situasjoner som kan dukke opp i hverdagen. Som et resultat ble emosjonell støtte en del av praksisen.

Nevropsykologi

Nevropsykologi ble formelt etablert på begynnelsen av 1900-tallet av en russisk mann ved navn Alexander Luria. Hans forskning involverte å utvikle teknikker for å studere atferden til mennesker med skade på sentralnervesystemet.

Disse studiene ga nevrologer nok data til å kartlegge plasseringen og utvidelsen av skaden slik at de kunne finne den beste måten å gripe inn på.

Nevropsykologi fokuserer dermed på personer med hjerneskade som endrer deres kognitive funksjoner på noen måte. Følgelig er målet med denne tilnærmingen evaluering og rehabilitering av pasientens kognitive funksjon og atferd. I dag jobber nevropsykologer med barn som har nevrologiske utviklingsforstyrrelser, så vel som pasienter med hjerneskade.

Hva er forskjellen mellom klinisk psykologi og nevropsykologi i det kliniske miljøet?

I bunn og grunn fokuserer klinisk psykologi på diagnostisering og behandling av emosjonelle lidelser, personlighetsforstyrrelser og atferdsproblemer. Det inkluderer blant annet tilstander som depresjon og angst. Det kan også tilby midler for å håndtere atferdsforstyrrelser som hyperaktivitet.

På den forebyggende siden lærer klinisk psykologi pasienter følgende:

  • Mestringsstrategier for komplekse situasjoner.
  • Sosiale ferdigheter.
  • Følelsesmessig forståelse og kontroll.

Målet er at pasienten skal bli kjent med seg selv og kunne fungere på et sosialt og kognitivt nivå. Som et resultat kan de forbedre livskvaliteten sin.

Forskjellen mellom klinisk psykologi og nevropsykologi er deres funksjoner i den kliniske sfæren. Sistnevnte omhandler den kognitive og emosjonelle evalueringen relatert til forandringer i hjernen. Den utvikler også prosesser for å rehabilitere funksjoner i høyere orden slik at den påvirkede personen kan utvikle autonomi og bevare livskvaliteten sin.

Som sådan har nevropsykologi en tendens til å fokusere på personer som har problemer med hukommelse, oppmerksomhet, praksis (lært motorisk aktivitet), gnosis (hjernens evne til å gjenkjenne informasjon som man har lært tidligere), språk og utøvende funksjoner.

Nevropsykologer jobber også med de kognitive sidene ved mentale lidelser, som for eksempel schizofreni eller tvangslidelser.

Blant målene for rehabilitering finner man gjenoppretting av det som er skadet samt stimulering av kognitive funksjoner slik at de utvikler seg ordentlig. I tilfeller med varig skadde funksjoner kan nevropsykologer hjelpe pasienten med å finne strategier for å kompensere for det de har mistet.

En psykolog og en pasient

Hva er forskjellen mellom klinisk psykologi og nevropsykologi fra et forskningssynspunkt?

Nå for tiden fokuserer ett forskningsfelt innen klinisk psykologi på å få en dypere forståelse av psykopatologiske lidelser. Målet er å identifisere forskjellene mellom mennesker som oppfører seg i samsvar med samfunnsnormene og de som ikke gjør det.

Forskere innen klinisk psykologi prøver også å få en dypere forståelse av individuell personlig utvikling. Følgelig analyserer studiene deres faktorer som kan predisponere noen for å utvikle en emosjonell lidelse.

Et annet fokus innenfor forskningen er å forbedre psykoterapimetoder. Målet er å finne midler som gir mulighet for bedre diagnostisering og behandling av emosjonelle lidelser. Forskere håper på å utvikle mer presise metoder som kan tilpasse seg det spesifikke ved hver lidelse.

Nevropsykologi har derimot et annet fokus innenfor forskningen. Nevropsykologer har nylig begynt å jobbe hånd i hånd med kognitive nevrologer.

Målet med dette samarbeidet er å forstå rollen til kognitive funksjoner av høyere orden i utviklingen av psykiatriske og psykologiske sykdommer. Forskere innen disse feltene håper også på å utvikle strategier for mer effektiv bedring fra disse lidelsene.

Studier har også fokusert på å forstå konsekvensene av nevrologiske utviklingsproblemer for individet. Forskere er interessert i patologier som ser ut til å være knyttet til problemer med hjernens utvikling, som autisme og ADHD.

Til slutt er nevropsykologisk rehabilitering også ganske interessant. Psykologer ønsker å integrere sine terapeutiske metoder med teknologiske midler for å gjøre terapien mer effektiv. Tanken er at disse midlene skal hjelpe terapeuter med å utvikle aktiviteter som gjenspeiler pasientens hverdag mer nøyaktig, noe som vil forbedre de generelle terapeutiske resultatene.

Konklusjoner

Det er viktig å avklare at selv om disse to spesialitetene har forskjeller, så utfyller de hverandre på et klinisk- og forskningsnivå. Riktig diagnose og behandling av psykologiske eller nevropsykologiske lidelser bør omfatte perspektivet til begge spesialitetene.

Kombinasjonen av disse to tilnærmingene kan med andre ord bidra til å oppnå det terapeutiske målet om individuell autonomi og livskvalitet.

Når det er sagt, er det store forskjeller mellom klinisk psykologi og nevropsykologi. Hver av dem spesialiserer seg på forskjellige kliniske sfærer. Med andre ord fokuserer en på emosjonelle og atferdsproblemer, mens den andre fokuserer på kognitive mangler og hjerneskader.

Til slutt kan vi si at hver spesialitet ligger på et eget nivå når det kommer til forskning og fokuserer dermed på aspekter som er spesielt relevante for den. Når det er sagt vil fremskritt innen begge tilnærmingene bidra til å forbedre ressursene og forståelsen av mange aspekter ved mental helse.

  • Anacona, C. y Guerrero-Rodríguez, S. (2012). Tendencias de proyectos de investigación en psicología clínica en Colombia. Psicología desde el Caribe, 29(1), 176-204.
  • Campos, M. R. (2006). La neuropsicología: Historia, conceptos básicos y aplicaciones. Revista de neurología, 43(1), 57-58.
  • Moreno, J. (2014). Psicología clínica: Revisión contextual y conceptual. Revista Electrónica Psyconex, 6(9), 1-20.
  • Verdejo, A y Tirapu, J. (2012). Neuropsicología clínica en perspectiva: Retos futuros basados en desarrollos presentes. Revista de Neurología, 54(3), 180-186.